En oppfordring i en trøblete verden: vern om menneskerettighetene!

Menneskerettighetene er en av grunnpilarene i dagens internasjonale samfunn. De skal hindre krig og sikre rettferdighet gjennom å fremme tanken om likhet, frihet og brorskap mellom alle mennesker. De skal sikre at alle har like rettigheter uavhengig av hvem de er, hvor de kommer fra eller hva de mener.

Skrevet av Aasmund Skjetne.

Selektiv forståelse for hvem menneskerettighetene skal gjelde
Alle FNs medlemsland har gjennom sitt medlemskap tilsluttet seg dette gjennom Verdenserklæringen om menneskerettigheter fra 1948. Erklæringen sier at «tilsidesettelsen av og forakt for menneskerettighetene har ført til barbariske handlinger som har rystet menneskehetens samvittighet».

Denne uttalte enigheten om at menneskerettighetene skal sikre fred og rettferdighet, og at tilsidesettelsen av dem kan få fatale konsekvenser. Til tross for dette virker det som enkelte i dag har en selektiv forståelse av hvem som hvem rettighetene omfatter.

I 2015 fremmet Russland et forslag i FN, menneskerettighetenes høyborg, om å innskrenke rettighetene til homofile ektefeller av FN-ansatte. Selv om Russland tapte avstemningen, var flere vestlige diplomater på forhånd usikre på hva utfallet av behandlingen i generalforsamlingen ville bli. Det sier mye om holdningen til homofiles rettigheter i et stort antall av verdens land.

Flere steder i verden nektes jenter å gå på skolen, selv om denne rettigheten er nedfelt i verdenserklæringens artikkel 26. Mangelen på skolegang bidrar til å skape og opprettholde et skille mellom kvinner og menn, og sender et signal til unge jenter om at de ikke har krav på samme opplæring som sine brødre.

Alle har rett til å fritt bevege seg og søke oppholdssted innenfor en stats grenser. Likevel holdes palestinere fysisk adskilt fra resten av Israel, med vilkårlige begrensninger av bevegelsesfriheten som blant annet vanskeliggjør jobbsituasjonen for mange tusen mennesker uten at de har særlig mulighet til selv å påvirke situasjonen.

Disse eksemplene er hentet fra land mange kanskje ikke liker å sammenligne seg med, men brudd på fundamentale menneskerettigheter skjer også i land mange nordmenn gjerne ser til, slik som i USA. 

I verdenserklæringens artikkel 5 heter det at ingen må utsettes for tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Likevel har amerikanerne i mange år bedrevet waterboarding, en form for tortur selv amerikanske myndigheter har vedgått ikke bidrar til å gi dem informasjonen de er ute etter. De har også en president som snakker varmt om denne torturmetoden. Presidenten har nå nominert en CIA-sjef som har vært ansvarlig for vanntortur av en mistenkt terrorist. USA har i mange år også holdt personer mistenkt for å ha koblinger til terror fanget uten lov, dom eller grunnleggende rettigheter. Terrorist eller ei – du har akkurat den samme retten til rettferdig juridisk behandling som alle andre.

Les også Globalisering – hva nå? 

Norge har også menneskerettighetsutfordringer
Samtidig som dette foregår i andre land har vi også her hjemme utfordringer med hvordan menneskerettighetene blir betraktet, og hvem som egentlig burde være omfattet av dem.

Tidligere i vår raste en debatt om vi skulle gjøre som Danmark, nemlig tillate at myndighetene kan frata personer statsborgerskapet uten riktig behandling og dom i en domstol.

En annen debatt, som fikk noe mindre oppmerksomhet var forslaget fra regjeringen om å sette ned et utvalg som skulle se på om man burde innføre en lovbestemmelse som gir regjeringen tillatelse til å omgå alt av lover og regler i behandlingen av enkeltmennesker i såkalte «ekstreme situasjoner». Et eksempel som ble dratt frem som en ”ekstrem situasjon” var en flyktningkrise.

Les også Det vanskelige statsborgerskapet 

I praksis ville en slik bestemmelse åpne for at norske myndigheter vil kunne frata enkeltpersoner eller folkegrupper rettigheter vi har sagt oss enig i at alle har. At dette i det hele tatt ble vurdert er skremmende!

Viktig at hver og en av oss gjør litt for å fremme menneskerettighetene
I en tid hvor verden blir mer usikker, der USA trekker seg fra internasjonale avtaler, Syria gasser sin egen befolkning, EU lukker øynene for den fremdeles så store strømmen av flyktninger og Filipinenes president oppfordrer til drap av kriminelle og narkomane, er det viktig at noen står opp for menneskerettighetene. Det er ikke bare viktig for enkeltmenneskene, men det er, som det står i Verdenserklæringens innledning, viktig for å bevare verdensfreden og for å sikre rettferdighet uansett hvem du er og hvor du kommer fra.

Det er viktig at alle gjør litt for å fremme menneskerettighetene, og for å bygge et samfunn som er varmt, rettferdig og inkluderende. Jeg håper alle kan ta med seg budskapet Eleanor Roosevelt kom med i en tale til FN I 1958:

«hvor begynner de universelle menneskerettighetene, når alt kommer til alt? I det små, rett ved hjemmet – så nært og smått at det ikke kan ses på noe verdenskart. […]. Med mindre disse rettighetene har en betydning her, har de liten betydning noe sted. Uten en samlet innsats fra borgerne om å opprettholde dem i nærmiljøet, vil vi forgjeves se etter fremskritt i den større verden.»

 


TEKSTFORFATTEREN

Aasmund Skjetne
Organisatorisk nestleder i Norsk Folkehjelp Solidaritetsungdom 
@UngOgSolidarisk på Twitter 



Før du stikker
– vil du skrive neste innlegg om menneskerettigheter, samfunn eller noe annet?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

 

Kvifor er media så opptatt av det dystre? La oss heller lese om heltane!

«Vi bør leite etter dei som har klart å endre verda til det betre, og gje merksemda til dei», skriv Astrid Underlid for Framtida.no. 

Kvifor er konflikt og negativitet så populært i media? Kvifor blir det skrive så mykje om at Stortinget er ein barnehage; og så lite om at 17 millionar vart samla inn til Leger utan grenser i protest? 17 millionar i Bjørnar Moxnes sitt namn, fordi han var den som turte å stå opp mot framandfrykt. 17 millionarkroner, berre på eit par dagar. 17 millionar for #mittfolk.

17 millionar for #eitvarmaresamfunn.

17 millionar for å hjelpe dei som treng det mest, noko folk flest er opptatt av. Folk flest er ikkje høgreekstremistar. Folk flest er vanlege folk.

Vanlege folk skriv kanskje ikkje i avisene, og går kanskje ikkje i tog, men vanlege folk vil at folk flest skal ha det bra. Og det viste denne innsamlingsaksjonen oss. Tar vi det innover oss? Eller har det gått oss hus forbi?

Korleis får vi folk til å handle?

Eg har alltid tenkt at media handlar om meir enn å oppdatere folk. Det handlar om meir enn å få folk til å tenke. Det handlar om å få folk til å handle. Om å få folk til å bry seg.

Å bidra i lokalsamfunnet med utgangspunkt i eigne interesser og evner. Det kan vere alt frå å rydde stranda for søppel til å vere frivillig på asylmottak. Moglegheitene er uendelege.

Det store spørsmålet blir då: Korleis får vi folk til å handle? Ein ting er sikkert: Om ein berre høyrer om kor den siste bomba smalt, om alt det triste, då blir ein nedtrykt og handlingslamma. Mange tenkjer nok at «Det er ikkje nokon vits å prøve, problema er så store og eg er så liten. Eg er berre ein person.»

For å unngå at dette skjer, må vi dele dei gode historiene. Visste du til dømes at solkraft nyleg har blitt den billegaste energiforma i fleire delar av verda?

At over 1,5 millionar frivillige planta 66 millionar tre på berre 12 timar i India i fjor? Søndag den 2. juli i 2017 skjedde dette, men stod det om det i norske aviser? Ikkje i stort omfang.

Å dele meir suksesshistorier, er ein ting som kan inspirere folk til å handle for rettferd. Men det er ikkje berre det som er problemet i dagens media. Eit anna problem er at vald får svært mykje merksemd.

Les også: Gjennomslag for den tause majoriteten 

Kvifor er vald så god PR?

RUF – Revolutionary United Front – er kjent som ein valdeleg opposisjon i den lange borgarkrigen i Sierra Leone på 90-talet. Men i utgangspunktet var RUF ein akademisk interesseorganisasjon med ikkje-valdelege, politiske mål. Dei vart ikkje høyrt, og dei fekk ikkje noko merksemd frå media. Då dei vart valdelege derimot, vart dei berømte over natta.

Slik kan det ikkje vere. Vi bør leite etter dei som har klart å endre verda til det betre, og gje merksemda til dei. Ikkje berre heltar frå fortida, som Mor Theresa, Ghandi og Martin Luther King. Levande heltar, heltar i notida.

Les også: Hvordan forhindre radikalisering? 

La oss skrive om heltane

La oss skrive om Naomi Wadler, ein 11-åring som haldt ein kraftfull tale for svarte kvinner og jenter som blir oversett, i March for Our Lives-markeringa i USA førre laurdag, 24. mars.

La oss skrive om Rita Nilsen, ei dame som var rusmisbrukar og no brukar all si tid på å å hjelpe andre rusmisbrukarar.

La oss skrive om Mikaila Ulmer, ein 11-åringing som starta ein suksessfull bedrift der ein stor del av overskotet går til å redde bier som er ein essensiell del av verdas økosystem. Denne idéen fekk ho då ho var fire år.

La oss skrive om søskenparet Hasan (15) og Shireen Zafar (13), som starta ein skule for gatebarn i Pakistan.

Dette er berre eit par døme. Lista er uendeleg.

La 2018 vere året der dei gode historiene går Norge rundt. La 2018 vere året der kvar og ein av oss står opp for ei sak vi bryr oss om, og deler den med andre. Det startar med deg, med oss alle.

La oss vise kvarandre at #eitvarmaresamfunn er rett rundt hjørnet.

 

Først publisert hos Framtida.no. Republisert på Flyt Frem med tillatelse.


TEKSTFORFATTEREN

Astrid Underlid
Student, Afrikastudier og skribent hos Framtida.no 


Før du stikker
– vil du skrive neste innlegg om unge stemmer, positive nyheter, hverdagshelter eller noe annet?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

Svart renessanse: Oppblomstring av svart kreativitet globalt!

[dropcap]Nylig ble det kjent at amerikansk-ghanesiske designer Virgil Abloh blir ny sjefsdesigner i luksusmerket Louis Vuitton, den første svarte designeren i motehuset. Dette spranget i moteverdenen føyer seg inn i rekken av enorm suksess svart kreativitet har internasjonalt.

«Untitled» (1982) av afroamerikanske artist Jean-Michel Basquiat slo salgsrekorder i fjor, ved å bli solgt for over 110.5 millioner dollar. Tidligere samme år valgte britiske Vogue Edward Enniful som sin sjefsredaktør, den første svarte noensinne.

Indie-filmen Moonlight stakk av med den gjeveste Oscar-statuetten, Get Out endret synet på skrekkfilmer og hvordan sjangeren kan ha politiske undertoner – og det utenom å snakke om den afrosentriske og afrofuturistiske sensasjonen som er Black Panther. Alle tre overnevnte filmer har svarte regissører, hovedvekt av svarte skuespillere og oppnår suksess hos både kritikere og publikum av alle bakgrunner.

Men hvorfor og i det hele tatt hvordan skjer dette nå, i et politisk klima preget av høyreorienterte ledere som Trump?

Aktivisme + kjøpekraft = sant

Det har ikke vært mangel på talent hos svarte utøvere, men i anerkjennelsen av de. At svart kunst blir stadig mer anerkjent nå, kommer ikke av tilfeldigheter.

Sosiale medier har gjort tidligere monologer om til dialoger, hvor massenes krav blir hørt. Kampanjer som #OscarsSoWhite og #RepresentationMatters har lagt press på ulike institusjoner om å øke mangfoldet, om det måtte være etnisitet, kjønn, kroppsformer, funksjonsevne og lignende.

Denne satsningen bryter tidligere satte rekorder, som Black Panther, den mest kommersielt suksessfulle superheltfilmen noensinne som har tjent inn over en milliard dollar. Den store suksessen til multikulturelle filmer viser hvordan aktivister så vel som generelt filmpublikum, støtter opp om mangfold.

Interseksjonelt blikk
Den svarte suksessen er positiv for mangfoldet, men blir kritiserbar i et interseksjonelt blikk, med tanke på ensformigheten av suksessen. Alle de overnevnte suksessene av svarte kunstnere, er storartede men dessverre også utpreget mannsdominerte.

Suksessen på en front , etnisitet, er ikke nødvendigvis suksess på alle fronter; kjønn.
Diskriminering på bakgrunn av kjønn henger sammen med forskjellsbehandling på grunn av hudfarge, seksualitet, funksjonsevne og lignende.

De ulike frigjøringskampene må stille under samme flagg.

Å se på sosiale kategorier og hvordan de påvirker hverandre på tvers, kalles for interseksjonalitet. Å ikke begrense sin forståelse av sosial rettferdighet til kun en faktor, som f.eks. kjønn, men flere – er essensielt for å løse de utfordringene som vi som et kosmopolitiansk samfunn står ovenfor.

Les også hudfarge og kjønn er viktig for hvordan vi behandles, det har det aldri vært tvil om. 

Høyreradikalisme som avsløring
Samtidig har oppsvingen av høyrepopulisme avslørt at vi ikke er kommet så langt som Det ulmer noen svært ekstreme holdninger som blir foret av at visse politiske ledere støtter opp om deres holdninger. Mye som hadde forblitt usagt eller stemplet politisk ukorrekt tidligere, er nå helt akseptable ytringer. Dette avslører den faktiske situasjonen høyreekstreme holdninger har. Ideen om at samfunnet vårt er «fargeblindt», avkreftes.

Den eneste fordelen med at disse holdningene kommer frem i lyset, er at det blir kjent og kan motarbeides. Det antirasistiske arbeidet må styrkes og satsingen på svart talent, i kreative og øvrige yrker, må økes. Disse prosessene kan være med på å bryte ned de mange fordommer svarte kunstnere og mennesker for øvrig møter.

Ved å redusere fordommene de møter, kan menneskeverdet afrikanere stadig frarøves, gjenopprettes.


TEKSTFORFATTEREN

Grace Tabea Tenga
Psykologistudent og danser
@gracetabea på Instagram


Før du stikker
– vil du skrive neste innlegg om mote, interseksjonalitet, samfunn eller noe annet?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

 

Det vanskelige statsborgerskapet!

[dropcap]Adgangen til å stemme ved stortingsvalg, få norsk pass og inneha mange viktige stillinger og verv avhenger av én ting – statsborgerskap. Det sier seg selv at statsborgerskap er viktig for det enkelte individ.

Nylig truet en debatt som startet med en diskusjon om adgangen til å frata innbyggere statsborgerskapet med velte Regjeringen.

Hvorfor er debatten om statsborgerskap så vanskelig?

Et statsborgerskap gir både rettigheter og plikter
Hva et norsk statsborgerskap innebærer er ikke klart definert i én enkelt lovbestemmelse. I stedet finner man rettigheter og plikter spredt rundt i lovgivningen, blant annet noe i passloven, noe i valgloven og noe i Grunnloven. Begrepet ”statsborgerskap” er definert i Europarådskonvensjonen av 1997 som det juridiske båndet mellom individet og staten. Statsborgerskapet kan altså sees på som et utslag av samfunnskontrakten; individet avstår deler av sin suverenitet til staten, som til gjengjeld gir individet enkelte rettigheter. Dette betyr for eksempel at jeg ved å bli statsborger i et bestemt land må gå med på at friheten min blir begrenset ved at jeg må følge landets lover. Til gjengjeld får jeg rett til å bestemme hvem som skal styre landet ved at jeg har stemmerett i valg til nasjonalforsamlingen.

Les også Globalisering hva nå? 

Ikke alle vil ha norsk statsborgerskap
Hvem som får innvilget statsborgerskap handler derfor om hvem vi vil at skal få være part i denne kontrakten. Hvem skal få nyte godt av de rettighetene norsk statsborgerskap fører med seg? I denne forbindelse er det nyttig å tenke på at langt fra alle utlendinger ønsker å inngå en slik kontrakt. Tall fra SSB, basert på perioden 1977-2011, viser at kun 7 av 100 innvandrere som oppfyller botidskravet for statsborgerskap faktisk søker om norsk statsborgerskap.

Interessen for norsk statsborgerskap er også sterkt varierende blant innvandrere. Mens innvandrere fra Vest-Europa, Nord-Amerika og Oseania sjelden søker om norsk statsborgerskap, er innvandrere fra Eritrea, Somalia og Afghanistan veldig ivrige. Med andre ord er det i første rekke innvandrere fra land med politisk uro som søker om norsk statsborgerskap.

Det er mange fordeler med å ha norsk statsborgerskap, ikke minst at man har rett til å oppholde seg i det relativt rolige og fredelige Norge. Antakeligvis er det en del mennesker i verden som ville vært villige til å bytte sitt statsborgerskap mot norsk statsborgerskap.

Innstramminger
Men adgangen til å søke om statsborgerskap strammes stadig inn, blant annet ved innføringen av selvforsørgelseskrav for å få permanent oppholdstillatelse. Videre har Regjeringen foreslått å øke botidskravet fra syv til ti år. Krav om ti års botid er det strengeste Norge har lov til å praktisere uten å bryte sine internasjonale forpliktelser. Det er vanskelig å lese forslaget som noe annet enn at botidskravet skal være så strengt som mulig. Heller ikke når man har fått statsborgerskap er man helt trygg.

Regjeringens forslag om å frata personer statsborgerskapet uten domfellelse, ble heldigvis ikke innført. Rettssikkerheten må ikke vike for ønsket om å stramme inn adgangen til statsborgerskapskontrakten!

Les også inkludering og solidaritet: to sider av samme sak 

Hvis vi antar at innvandrere ønsker å søke om norsk statsborgerskap fordi de frykter å bli sendt tilbake til et hjemland som er preget av politisk uro, bunner problemet med statsborgerskap ut i en skjev fordeling av goder som velstand og trygghet.

Noen er født som statsborgere i rike og fredelige land, mange er født med statsborgerskap fra land som er preget av krig, korrupsjon og fattigdom.

Uvitenhetssløret
Hvordan man skal oppnå en rettferdig fordeling av goder er mye diskutert i filosofien. Et av de mest kjente resonnementene kommer fra den amerikanske filosofen John Rawls. Rawls mener at en rettferdig verden er den verdenen vi ville ha vært villige til å leve i dersom vi ikke visste noen ting om oss selv. Man må plassere seg bak et ”uvitenhetens slør”.

Kun en fordeling du ville godtatt dersom du ikke visste hvilket kjønn du er, hvordan du ser ut eller hva dine politiske eller religiøse overbevisninger er, er rettferdig.

Uvitenhetssløret skal skjule all informasjon om individuelle karaktertrekk.

Posisjonen vi har bak sløret danner grunnlaget for den samfunnskontrakten vi er villige til å inngå. Hva slags kontrakt for statsborgerskap ville vi valgt, hvis vi hadde plassert oss selv bak ”uvitenhetens slør”? Hvis vi ikke selv visste hva slags statsborgerskap vi hadde?

Problemet med Rawls teori er selvfølgelig at det ikke er mulig å få et presist svar. Vi kan faktisk ikke legge fra oss fordommene og føringene vi har som følge av for eksempel statsborgerskap.

Å sette seg selv bak ”uvitenhetens slør” er likevel en nyttig øvelse i empati, noe både stortingspolitikere og regjeringsmedlemmer kunne hatt nytte av.


TEKSTFORFATTEREN

Mathilde

 

Mathilde Mehren
Student,  internasjonale studier og juss
@MehrenM

 


Før du stikker
– vil du skrive neste innlegg om migrasjon og globalisering?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

Voldtekt = Sex uten samtykke!

Til sommeren får Sverige forhåpentligvis en lov som bekrefter at ethvert menneske har rett til å bestemme over egen kropp og seksualitet, og at alle former for seksuell omgang skal være frivillig. Det burde være en selvfølge.

Norsk lov burde være i tråd med internasjonal rett
Internasjonale menneskerettslige standarder er tydelige på at voldtekt skal defineres som seksuell omgang uten oppriktig samtykke. Dette kommer blant annet til uttrykk i Generell Anbefaling 35 fra FNs Kvinnekomité, og i Europarådets Istanbulkonvensjon som Norge nylig har ratifisert.

Det bør være en selvfølge å endre voldtektsbestemmelsen i norsk straffelov i tråd med internasjonal rett.

FN har allerede ved flere anledninger oppfordret Norge til dette.

Alle tilfeller av voldtekt må inkluderes

Utgangspunktet for norsk voldtektslovgivning er å beskytte retten til seksuell selvbestemmelse og personlig integritet. Voldtektsbestemmelsen inneholder imidlertid ikke et krav om at den seksuelle omgangen skal være frivillig, men beskriver i stedet omstendighetene som utelukker et gyldig samtykke. Da rettes oppmerksomheten vekk fra det manglende samtykket. Man fokuserer heller på de kvalifiserende omstendighetene, som bruk av vold, truende adferd, eller bevisstløshet hos den som er utsatt.

Amnesty finner det svært problematisk at nåværende voldtektslovgivning ikke fanger opp alle tilfeller av voldtekt.

Kripos har i sin voldtektsrapport fra 2012 påpekt at særlig festrelaterte voldtekter henlegges fordi saker faller utenfor den nåværende juridiske definisjonen av voldtekt. Her blir det gjerne ikke benyttet vold, men gjerningspersonen utnytter offerets manglende evne til å gjøre motstand.

Samtykkebasert voldtektsbestemmelse
Utviklingen av den strafferettslige definisjonen av voldtekt speiler en samfunnsutvikling som i stadig større grad vektlegger individets rett til å bestemme over egen kropp og seksualitet. I flere land, blant annet Storbritannia, Irland, Belgia og Canada, har dette ført til at retten til seksuell selvbestemmelse og personlig integritet er tydeliggjort gjennom en samtykkebasert voldtektsbestemmelse. I Norge har det så langt resultert i en bestemmelse om grov uaktsom voldtekt i straffeloven i 2000, og en rettspraksis som fra 2013 sidestiller såkalt «sovevoldtekt» med andre former for voldtekter.

Voldtekt er et omfattende samfunnsproblem i Norge. En rapport fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS 2014) viser at hver tiende kvinne i Norge har vært utsatt for en voldtekt minst én gang i løpet av livet. Halvparten var ikke fylt atten år da overgrepet skjedde. Omfanget av voldtekt går heller ikke ned over tid, og yngre kvinner rapporterer i like stor grad om voldtekt som eldre.

#metoo kampanjen bekrefter med all tydelighet at forståelsen av og respekten for retten til å bestemme over egen kropp og seksualitet er svært mangelfull. Også derfor er det nødvendig å få på plass en voldtektsbestemmelse i den norske straffeloven som stadfester en tydelig rettslig norm om at alle former for seksuell samhandling må være frivillig, og bygge på et gjensidig samtykke.

Helt enkelt: voldtekt er seksuell omgang uten samtykke.

Amnesty Norge har en pågående underskriftskampanje som krever at myndighetene må endre straffelovens voldtektsbestemmelse slik at den tydeliggjør at voldtekt er seksuell omgang uten oppriktig samtykke, i overenstemmelse med internasjonale menneskerettigheter.

 


TEKSTFORFATTEREN:

Ingrid Valde
Leder i Amnesty Ålesund Ungdom
@Amnesty_Norge på Twitter.


Før du stikker – vil du skrive neste innlegg om inkludering eller samfunn? Send en mail til flytfrem@gmail.com.
Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

Utdanning er en rettighet, ikke en vare!

Hei du! Ja, du der. Går du på videregående? Kunne du tenke deg å begynne på universitet eller høgskole når du er ferdig? Eller kanskje du allerede har begynt?

I Norge har vi den luksusen at vi kan bekymre oss mer for hva vi skal studere enn om vi kan studere i det hele tatt. Vi har jo Lånekassen, og studentskipnaden, og studentdemokratiene som passer på at våre rettigheter som studenter blir ivaretatt.

Dette er dessverre ikke tilfellet for alle studenter globalt. I mange land er det bare de rike, noen veldig få og privilegerte, som får gleden av å ta en bachelor- eller mastergrad. Hvorfor? Fordi høyere utdanning i de fleste land er veldig dyrt. Dette bidrar til at eksisterende klasseforskjeller blir overført fra en generasjon til den neste, og at de fattigste i samfunnet blir ekskludert.

Les også Ban vei: bryt gammeldagse kjønnsdelte valg i utdanning!

Et annet voksende problem i universitets- og høgskolesektoren er at mange nasjonale myndigheter ikke prioriterer høyere utdanning i sine budsjetter. Mangel på statlig støtte har ført til at flere private aktører har kommet inn på markedet for å tilby høyere utdanning. I tillegg har dette ført til at flere universiteter er nødt til å ta oppdrag betalt av næringslivet, siden de ikke får penger fra staten til å drive forskning.

Kilde: Screenshot UniversityInc.org

Det vil si at firmaer betaler for at forskere skal finne ut av noe. Dette er ikke nødvendigvis dårlig, men vi bør ikke ha for mye av det, for noe forskning må også være basert på forskernes egne nysgjerrighet og interesse i å drive fagfeltet videre. I tillegg er det en fare for at forskere ikke kritiserer det de mener er galt i samfunnet, fordi de er redde for at det kan få konsekvenser for deres personlige sikkerhet eller at de mister stillingen sin på universitetet om de er kritiske til myndigheter eller til ledelsen ved universitetet.

Vi i Studentene og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) mener at utdanning er en rettighet som alle skal ha tilgang til.

I dag blir utdanning i økende grad sett på som en vare, altså noe som kan kjøpes og selges, og som noen profitterer på.

Vi kaller dette fenomenet kommersialisering av høyere utdanning og fokuserer på det i vår politiske kampanje denne våren. Vi har snakket med flere organisasjoner vi samarbeider med i land som Zimbabwe, Colombia og Sør-Afrika, som blant annet forteller om studenter som ikke får tilgang til høyere utdanning, at de fleste bare får tilgang til lavkvalitetsuniversiteter som kun er opptatt av å tjene penger på studentene, om forskere som ikke får faste stillinger, og generell utrygghet på grunn av manglende finansiering fra staten.

Men hvorfor skal vi bry oss? I Norge har vi jo det jo så bra? Vi i SAIH klarer ikke å slå oss til ro med det, for vi er opptatt av studentsolidaritet

– vi jobber for at studenter over hele verden skal få tilgang til kvalitetsutdanning, på barneskolen og helt opp til universitetet.

For å skape interesse rundt temaet på en humoristisk måte, har vi ”laget” et falskt universitet som heter University Inc.! Det er skikkelig dårlig, har lav kvalitet og er bare opptatt av å tjene penger på studentene. Vi vil vise norske studenter at dette faktisk er en virkelighet i mange land og at vi må kjempe for å motarbeide de negative konsekvensene av økende kommersialisering i universitetssektoren sammen med studenter over hele verden.

Du kan se ”rektoren” reklamere for det fantastiske universitetet og lese mer om tematikken og SAIH på vår kampanjeside. Håper dere vil være med på å spre ordet om at utdanning er en rettighet, og ikke en vare gjennom å dele i sosiale medier.

Gjør utdanning til en kampsak, du også ! 


TEKSTFORFATTEREN:


Beathe Øgård

Leder i SAIH
@SAIH_org på Instagram
@SAIH på twitter


Før du stikker – vil du skrive neste innlegg om inkludering, utdanning og samfunn? Send en mail til flytfrem@gmail.com.
Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

Å bli voksen som funksjonshemmet

Tradisjonelt har funksjonshemming vært knyttet til en medisinsk forståelse, nå er det mer vanlig å se på samspillet mellom individ, samfunn og situasjon.

Fast jobb, egen bolig og familie er for mange den ideelle verden når man tenker på å bli voksen i ungdomsårene.  Veien for å komme dit krever ofte hardt arbeid, dedikasjon, nettverk og litt flaks. Men hva gjør man og hvor ender man opp om veien til fast jobb, egen bolig og familie blir ekstra utfordrende fordi samfunnet ikke er bygget etter dine behov?

Drop-out blant mange grupper av unge med kroniske sykdommer og nedsatt funksjonsevne  i videregående skole er langt høyere enn den generelle befolkningen opp i hele 69% for enkelte grupper, der den generelle befolkningen ligger på 19%.

Hvorfor, spør du? Jo, for selv om vi har en utrolig bra skole i Norge er det også her noen grupper som faller utenfor.

For mange starter det ofte allerede i barneskolen med dårlig spesialundervisning av ufaglærte assistenter utenfor klasserommet og mangel på pensum og undervisning tilpasset dine behov. Du blir allerede fra starten segregert fra ’’normalen’’ i samfunnet. Vi vet også at funksjonshemmede barn oftere blir utsatt for mobbing enn andre barn, noe som igjen ofte bidrar til psykiske helseutfordringer. Denne starten følger deg igjennom hele grunnskolen og mange går over til videregående med meldekort, uten å ha alle karakterene på vitnemålet eller de søkes inn på særskilt grunnlag.  

Skjermbilde fra http://www.equitytool.org/equity

Mange opplever dessverre at mangelen på god spesialundervisning og tilrettelegging også er å finne på videregående skoler. Mange henger også langt etter faglig og med helseutfordringer blir dette for hardt for veldig mange og de dropper ut.  De gir rett og slett opp, og det er ikke så rart.

For funksjonshemmede er det en 40% mindre sjanse for å få seg jobb, selv med den samme utdanningen og kompetansen som funksjonsfriske.

40 %! Dette er unge folk som har jobbet seg igjennom grunnskole, videregående og høyere utdanning for å kunne jobbe og kjøpe sin egen bolig . Det er unge, arbeidslystne mennesker som vil bidra til samfunnet. Det er mennesker som deg og meg, som ikke ønsker å måtte gå på NAV. Men dessverre så har skolesystemet fra starten av ødelagt denne muligheten for de.

Vi lærer å skille ut mennesker ut fra funksjonsnivå. Fordi de trenger en tilrettelegging skolen ikke greier å gi på en god måte – som fører til segregering. Vi blir lært allerede som barn at funksjonshemmede ikke har en plass i den ´´normale´´ delen av samfunnet og at de ikke greier å prestere på lik linje som alle andre. Vi lærer Ola og Kari Normann allerede i 6 års alderen at den dagen de blir arbeidsgivere så er ikke ansettelse av funksjonshemmede ett alternativ. Fordi de aldri har fått se hvor lite tilrettelegging som skal til for at en funksjonshemmet skal kunne yte på lik linje som funksjonsfriske, om ikke bedre. Og vi går glipp av erfaringer og perspektiver funksjonsfriske kanskje ikke har

Vi har et stort problem i dagens skolesystem, som får alvorlige konsekvenser i det lange løp. Det er på tide å se potensialet til hver enkelt elev, og gi alle like muligheter til å delta i samfunnet.


TEKSTFORFATTEREN:

Camilla Lyngen
Styreleder i Unge funksjonshemmede
@camillalyngen
@ ungfunk på Instagram
@ungfunk på twitter

 


Før du stikker – vil du skrive neste innlegg om inkludering, utdanning og samfunn? Send en mail til flytfrem@gmail.com.
Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!