Difor protesterer palestinarane

Sidan langfredag har israelske soldatar skote og drepe 124 ubevæpna palestinske demonstrantar som deltek i ”den store returmarsjen” på Gaza. For å forstå kvifor palestinarane likevel hald fram med å marsjere mot grensegjerdet mellom Gaza og Israel, må vi 70 år attende i tid.

Skrevet av Tora Systad Tyssen

Det var nemleg då FN vedtok ein delingsplan for det historiske Palestina, heile det området som i dag utgjer Israel og Palestina. Generalforsamlinga i FN vedtok at området skulle delast i ein jødisk del og i ein palestinsk del. Heilt sidan 1880-åra hadde det som heitte sionistrørsla arbeidd for å få realisert ein jødisk stat i Palestina som skulle vere eksklusiv for jødar. Problemet var at det alt budde både kristne og muslimske palestinarar i dei områda kor dei ville etablere ein jødisk stat.

Tora Systad Tyssen, leiar av Fellesutvalget for Palestina under ei Nakba-markering. Bilete teke av Synne Dahl.
Tora Systad Tyssen, leiar av Fellesutvalget for Palestina under ei Nakba-markering. Bilete teke av Synne Dahl.

1948: Israel verte ein stat
Så då Israel erklærte seg som ein stat 14. mai 1948 starta eit storstilt arbeid med å drive palestinarane vekk frå både dei områda som delingsplanen foreslo at skulle verte jødisk og frå det som var tiltenkt palestinarane. På arabisk vert denne hendinga referert til som
nakba, det betyr katastrofe på norsk.

531 palestinske landsbyar vart øydelagd og nær 800 000 palestinarar drivne på flukt frå heimane sine i dei første åra av Israel sin eksistens.

Gjennom vald, drap, valdtekt og trugslar greidde sionistiske styrkar å drive palestinarane vekk frå heimane og landsbyane sine.

Israel vart oppretta på 80 prosent av det territoriet som då heitte Palestina. 90 prosent av palestinarane i dette området vart kasta ut.

Arva frå denne katastrofen er det som gjer at palestinarane i dag framleis slost for fridomen sin, menneskerettane sine og for at Israel skal respektere folkeretten.

Det er det mange grunnar til.

For det første, dei nesten 800 000 palestinarane som vart drivne på flukt i 1947, enten til flyktningeleirar i Gaza eller på Vestbreidda eller i nabolanda, er framleis flyktningar. Det kom ei ny bølge på 300 000 palestinske flyktningar etter at Israel okkuperte Gaza, Vestbreidda og Aust-Jerusalem i høve seksdagerskrigen i 1967.

I dag er det nær 8 millionar palestinske flyktningar i verda.
På Gaza er 1,3 av dei når 2 millionar menneska som bur der flyktningar. Etter folkeretten har desse flyktningane lov å vende heim, altså til der kor dei vart fordrivne frå i dagens Israel, men israelske myndigheiter nektar dei det. Når flyktningane på Gaza marsjerer mot grensegjerdet mot Israel er det ei symbolsk handling for å syne at dei ikkje gir opp draumen om at dei ein gong skal få vende heim til der kor familiane deira er frå.

51 år gamal okkupasjon
For det andre, under seksdagerskrigen i 1967 okkuperte Israel Vestbreidda, Aust-Jerusalem og Gaza militært. Den okkupasjonen er no 51 år gamal. Den inneber at Israel held full militær kontroll over dei palestinske områda med tusenvis av soldatar, checkpoints og militærleirar.

For 16 år sidan bygde Israel og ein mur som går langt inn på det palestinske området på Vestbreidda og som skjer palestinarane av frå kvarandre og frå landsbruksjorda si. Vestbreidda vert styrt av israelske militærlover, så om ein vert arrestert vert ein dømd i ein militærdomstol og utan at ein har fått høve til å føre ei skikkeleg rettssak.

500-700 palestinske barn vert årleg arrestert av det israelske militæret. Nokre av dei er så unge som 12 år.

I tillegg har Israel omlag 750 000 israelske busettarar inne på Vestbreidda og i Aust-Jerusalem. Busettingane dei bur i er i strid med folkeretten og er med å drive palestinarane vekk frå jorda si. Slik held nakba-en som starta for 70 år sidan fram i dag.

For det tredje, Gaza vert halden under blokade. Det vil seie at både Egypt og Israel, som Gaza har grenser mot, har stengt grenseovergangane og held svært nøye kontroll over kva som kjem inn og ut av varer og mennesker.

Sidan Hamas tok over makta i Gaza i 2007 har Israel innført ei rekke handelsrestriksjonar på importvarer til Gaza. Det vil seie at det er ei lang rekke ting og materialer som ikkje vert tillete å frakte over grensa til Gaza. Sidan Israel har hatt tre store militæroffensivar mot Gaza sidan 2008, med store humanitære tap, øydelegging av vassressursar og materielle øydeleggingar er det eit stort behov for å få inn materialer på Gaza. Dette er heilt nødvendig for å gjenoppbygge heimar, skular og infrastruktur. Svært mykje av dette vert hindra av blokaden og resultatet er ein heilt prekær humanitær situasjon på Gaza.

FN førespeglar at området vert umogleg å bu på innan 2020 fordi tilgongen til reint vatn, straum og nødvendig mat og varer er så avgrensa.

Daglege menneskerettskrenking
For det fjerde, palestinarar som bur på Vestbreidda, Gaza og Aust-Jerusalem opplever at menneskerettane deira vert krenka dagleg. Rørslefridomen deira vert hindra av militære sperringar, retten til vatn vert svekka av at israelske busettingar tappar palestinske vasskjelder eller at Israel har bomba eller øydelagd infrastrukturen som trengst for at dei skal få tilgang til vatn og retten til utdanning vert svekka når israelske soldatar hindrar skulevegen for palestinske born eller held dei i militære fengsel.

Palestinske ungdommar veks såleis opp i ein krevande kvardag kor det er vanskeleg å sjå håp for endring.

Forma av kva som har skjedd dei siste 70 åra opplever dei at rommet deira for å utøve motstand mot uretten dei opplever vert stadig mindre. Okkupasjonen og blokaden vert stramma til kvar dag og den palestinske frustrasjonen berre veks. Den store returmarsjen vert såleis ein måte for palestinske ungdommar å syne at motstanden framleis sit i dei. At sjølv om dei er pressa opp mot veggen, så gir dei ikkje opp.

Dette er eit rop om at verda snart må reagere sterkare på Israel sin valdsbruk og undertrykking.


TEKSTFORFATTEREN

Tora Systad Tyssen
Leiar i Fellesutvalget for Palestina, har ein mastergrad i Midtausten- og Nord-Afrika-studier frå UiO og arbeidde frivilleg som ledsager for Kirkens Nødhjelp i Palestina i 2013.



Før du stikker
– vil du skrive neste innlegg om menneskerettigheter, samfunn eller noe annet?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

Sarafinas opplevelse av norsk «waste management»

People say if you have something on your heart it’s wise to share it with others.  Therefore I am excited to share a few things that I have learnt on my travels to Tromsø.

I samarbeid med Spire Tromsø har Sarafina Kumwenda, som er på et utviklingsprogram med Fredskorpset fra Malawi, skrevet en tekst om sine opplevelser. 

How it all started
I am Sarafina Kumwenda, a young pioneer for Young Women Can Do It Clubs. I have been a part of the club since Network for Youth Development(NfYD) established it in Mzuzu in the northern part of Malawi in 2011.

The club has empowered me to realize my potential and goals as a young woman who takes action on issues that affect youth and others in society.

Through NfYD I had the opportunity to be part of an exchange program with Fredskorpset and have been a volunteer in Spire in Oslo, Norway. A few weeks ago I travelled to visit Spire’s local chapter in Tromsø. Tromsø is located in the northern part of Norway, also known as the capital of the Arctic, surrounded by beautiful fjords and mountains. The reason for my visit was not only to admire the nature, but also to share my experiences about gender and climate in Malawi. I was also to learn about how Tromsø deals with waste management.

Gender and Climate
Spire recently had a campaign about gender and climate, where they, with help from NfYD, collected stories from women in Malawi to show how they are impacted by climate change and what they do to adapt to climate issues.

The Young Women Can Do It clubs in NfYD work in rural community areas in Malawi to bring people of different backgrounds together. There they can share experiences and ideas to overcome cross cutting issues such as education, sexual and reproductive health, teenage pregnancies, child marriages and climate.

On gender and climate NfYD is working tirelessly to raise awareness to both youth and women groups. The aim is for them to better understand environmental issues and act to reduce climate impacts.

We especially work to empower women to act on climate issues, because they are often the ones heavier impacted by the consequences of climate change.

Gender and climate is a topic the members of Spire Tromsø were not familiar with, but now they at least have an idea of how climate change impacts women in the global South. Therefore, they were excited and curious to learn about the experiences and stories that I have from my work in NfYD in Malawi. My talks with them have hopefully made them want to raise further awareness about gender and climate to others. 

Waste management in Norway vs. Malawi 
The exchange programme I am part of focuses on youth participation and sustainable environment. Therefore I thought working with waste management would be an interesting topic to focus on.

When I travelled to Tromsø learned more about this waste management. We visited Remiks, the waste sorting company in Tromsø. Here we learnt about how they deal with the waste.

It was interesting to see how they separate paper, food and plastic waste, which is very different from home where we don’t sort the waste.

In my home region in Malawi we use pitlatrines, where we bury all types of waste together in a hole in the ground. Most people do not know how to handle the waste, and if you are walking along the street in Malawi you will see a lot of plastic trash laying around.

But we can do something about this. I think we need to raise more awareness among people in Malawi about waste management and the environmental issues improper waste management causes. In Tromsø they sort their trash in different colored bags, then Remiks collects the bags and sort them in their waste plant. I got to see how the bags are sorted in the plant.

If we had more resources and more organizations working on this, maybe we could learn from what they do in Tromsø and try to use local available resources to practice sorting waste also in my home region.

Together with Spire Tromsø I was also going to participate in a beach clean-up, but when they checked the beach was it already cleaned, so we had to cancel this activity.

This shows that the youth are concerned and take responsibility for the environment in Tromsø. We need the same spirit in Malawi!

 


Sarafina Kumwenda, from Malawi
Young pioneer for Young Women Can Do It Clubs
@spireorg Twitter: @spireorg | Facebook: @Spireorg


 

Miniserie: Kjønnsidentitet – 5 måter å være en god støttespiller for transpersoner

Hva vil det si å være trans? Det forklarer grunnleggerne av Transtastisk, som skaper synlighet og åpenhet om å være trans  i denne miniserien om Kjønnsidentitet, Thomas Westervoll og Noah Lind. 

Tidligere i denne serien har vi gått inn på mange forskjellige aspekter rundt kjønnsidentitet. Det er mye informasjon og for mange kan nok en del av det virke veldig fremmede og ukjent, forståelig nok.

Les del 1 av miniserien her

Et mål vi i Transtastisk hadde med denne serien var å opplyse og informere, for oss var det viktig at vi fikk fortalt generelt om kjønnsidentitet, men også fikk spisset inn på visse temaer, som helsetilbudet til transpersoner og hva det vil si å identifisere seg som et annet kjønn enn det en ble tildelt ved fødselen.

Et annet mål vi hadde var å gi folk denne informasjonen slik at man på en bedre og mer forståelsesfull måte kunne bli en bedre støttespiller for transpersoner, og alle andre som identifiserer seg på en annen måte enn seg selv.

Mangfoldet vårt er noe vi burde være stolte av, man bør ta hver situasjon hvor man møter en som er annerledes enn seg selv til å lære av.

Vi har dannet 5 punkter/situasjoner der man kanskje bør tenke seg litt bedre om, slik at man kan møte transpersoner på best mulig måte: 

1.Husk på at legning og kjønnsidentitet er to forskjellige og separate ting.
Grunnen til at det er viktig å ikke gjøre antagelser om en transpersons seksuelle legning, er at kjønnsidentitet og legning ikke henger sammen. Legning handler om hvem vi er tiltrukket av. Kjønnsidentitet handler om vår egen opplevelse av kjønnet vi identifiserer seg som. Det ene utelukker ikke det andre, derfor er det mulig å for eksempel være både transmann og homofil eller bifil.

En enkel huskeregel for å klare å skille disse er å tenke på at legning er hvem du legger deg sammen med, mens kjønnsidentitet er hvem du legger deg som.

2. Pronomen er viktig
Pronomen er viktig, kanskje noe av det viktigste for de fleste av oss som bryter med kjønnsnormen. Om du er usikker på hvilke pronomen vedkommende bruker, er det enkleste å spørre personen. Om du syns det virker merkelig å spørre om dette helt ut av det blå, kan det være en god ide og begynne med deg selv først og si: «mitt navn er ****, og jeg bruker pronomet han, hva med deg?»

Deretter er det viktig å faktisk bruke det vedkommende ønsker at du bruker. Du sitter kanskje nå og tenker «men hva om jeg roter det til og sier feil?»; si unnskyld, rett opp feilen og gå videre. Jo større oppstyr man gjør ut av situasjonen, jo mer ukomfortabelt er det for alle involvert. Det samme gjelder når det kommer til navn. For mange av de av oss kan det navnet vi ble tildelt ved fødselen være en kilde til enorm angst og for mange en del av livet vi ønsker å legge bak oss. Respekter navnet vedkommende har valgt å bruke, og ikke del det gamle navnet vårt uten vår tillatelse.


3. Det er ikke ok å avsløre noens kjønnsidentitet/fortid
Basert på avsnittet over er det naturlig å bevege seg over til det å «oute» eller på norsk, å avsløre noens kjønnsidentitet/fortid. Dette er ikke greit, og det er flere grunner til det. Det finnes mange transpersoner som lever skjult, ikke alle er like åpne om sin kjønnsidentitet som det vi i Transtastisk er. Noen lever helt skjult og noen utelater kanskje denne informasjon i deler av livet sitt. Grunnen til dette kan variere. Derfor er det viktig å forstå og respektere at dette er personlig og intim informasjon som hver enkelt av oss skal ha rett til å styre/bestemme over selv hvem som får vite om.

4.Respekter terminologen som vedkommende ønsker å bruke
På samme måte det er viktig å respektere pronomen og navnet, er det like viktig å respektere terminologen vedkommende ønsker å bruke og som best beskriver vår identitet. Det finnes utallige måter å beskrive sin kjønnsidentitet på, mange liker å ha visse begreper de kan kjenne seg igjen, mens andre ønsker kanskje å unngå definisjoner helt. For mange kan det være vanskelig å finne nøyaktig det som passer best, derfor er det viktig å gi vedkommende tid og rom til å utforske dette.

Derfor kan det være lurt å la være å fortelle vedkommende hvilke begrep DU ønsker eller tror passer. Du ville nok ikke selv likt om noen hadde definert identiteten din for deg. Derfor bør du ikke gjøre det mot noen andre, la vedkommende utforske, teste ut og til slutte finne ut av hva som passer best for seg personlig. Det er også viktig i slike sitasjoner å være tålmodig med hverandre. Det å finne ut av sin egen identitet kan være tidkrevende og vanskelig. Gi vedkommende en trygg arena til å få gjøre dette.


5. Det er lov å spørre om ting
Det er slik man kommer seg videre og slik man blir kjent med hverandre. Det som er viktig å tenke på er hvem man spør, hvordan man spør og relasjonen man har med vedkommende.

Det er visse ting man kanskje bør la være å spørre om, og i hvert fall tenke seg en gang eller to om FØR man spør. Ville du svart på det samme for eksempel? De færreste av oss er komfortable med å legge ut om våre egne kjønnsorganer, hvilke operasjoner vi har tatt og ikke, og heller ikke sex-livet vårt. Det kan være lurt å tenke på hvorfor du behøver den informasjonen. Om det kun er av din egne nysgjerrighet, er det kanskje lurt å la være. Dette vil selvfølgelig variere fra person til person, og derfor er det smart å snakke med vedkommende om hva de ville vært komfortable med å dele av intim informasjon. Husk også på at mye av denne informasjon kan googles om man er virkelig nysgjerrig.

Les også del 2, «Møtet med helsevesenet»


For å konkludere er det noen få, enkle grep som skal til for å bli en bedre støttespiller; 

Lytt til oss, gi oss tid og respektere oss, det skal ikke mer til.

Om man virkelig ønsker å være en mer deltagende støttespiller, kan det være lurt å gjøre en del research; les artikler, se filmer og følg med på det politiske. På denne måten kan man lettere forstå seg på vedkommende, og samtidig være en mer aktiv støttespiller. Dette vil også da virkelig vise at du er interessert og nysgjerrig, og dette vil nok de aller fleste som bryter med kjønnsnormen være takknemlig for.

 


Thomas Westervoll og Noah Lind
Grunnleggere av Transtastisk
Transtastisk @Facebook
Transtastisk @Instagram
Hjemmesiden finner du her


Før du stikker:
– vil du skrive neste innlegg om kjønn, samfunn eller noe annet?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

Hvordan forhindre radikalisering?

[dropcap]Vi lever i en alder av terror. Forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme står høyt på agenda. Ungdom er en viktig del av løsningen, ikke bare problemet.

Hvordan skal samfunnet forholde seg til terror? Angrepet på Twin Towers i 2001 rørte en hel verden. Bilder og filmklipp av mennesker som flyktet fra brennende bygninger, av redsel og fordervelse. I årene som fulgte førte USA en “War on Terror”, støttet opp om av en sterk internasjonal koalisjon. Ti år etter, i 2011, rammet terroren Norge.

22. juli-terroristen var høyreekstrem, besatt av konspirasjonsteorier som “Eurabia” og at Arbeiderpartiet og AUF rekrutterer til en “islamisering av Norge”. Dette verdensbildet utbredte seg i ekkokamrene som terroristen stadig besøkte på Internett. Likevel har det norske mediebildet og fokuset rundt forebygging av terror vært svært preget av «fremmedkrigere». Det er anslått at drøyt 5000 mennesker har reist fra Europa til Irak eller Syria for å slutte seg til terrorgruppen «Den islamske stat».

I Syria og Irak har mange av de tilreisende blitt utsatt for vold, drevet med kamptrening og fått erfaring fra slagmarken. Nærkontakt med en Salafi-jihadistisk ideologi styrker gjerne de personlige erfaringene, følelsesmessige og sosiale båndene som man har til terrorgruppen. De som vender hjem fra disse områdene bør være en bekymring. Risikoen for at en eller flere av disse kan utføre et terrorangrep i etterkant anses som høyst reell.

Psykologisk krigføring
Terrorisme er psykologisk krig. Det vekker følelser som frykt og redsel. Frykten vokser ut i et sinne og en følelse av at man er under angrep. Denne frykten, eller forventningen om terrorhandlinger, kan ha alvorlige følger for vår oppførsel og sinn.

I desember 2016 la DSB frem en befolkningsundersøkelse der 35 prosent oppga at de var svært bekymret for at Norge rammes av et terrorangrep de neste fem årene. Å leve med terror, handlinger som rammer så tilfeldig, uforutsigbart og urettferdig, er forståelig nok noe som bekymrer mange. De siste årene har stadig flere byer i Europa opplevd angrep, byer mange nordmenn kanskje har tilknytning til gjennom turisme, arbeid, studier eller bekjentskap. Det kan virke som om terroren kommer nærmere oss. Frykten får i alle fall en grobunn.

Frykt og redsel etterspør beskyttelse, og populistisk retorikk misbruker ofte denne nye og sårbare situasjonen i etterkant av et terrorangrep.

Man blir overbevist om at politikerne må ta drastiske tiltak for å verne befolkningen mot den nye trusselen.

Ser vi mot Europa, er det lett å bygge opp et inntrykk av at mørke bølger skyller over det politiske landskapet. Isolerende og polariserende krefter har fått fotfeste i partier som UKIP, AfD, Front national. Samtlige partier kan sies å ha en «oss mot dem»-mentalitet, der politisk sinne vokser ut av frykt.

Da terroren rammet Norge
I 2011 rammet terroren Norge. Frykt. En tragedie som overgikk språk og uttrykk, som vanskelig kan beskrives. Det var en “før”, og det var en “etter”. Bygningen, blomstene, folkemassene, kroppene, øya, ungdommen. En sorg som vanskelig kan uttrykkes.

Etter et terrorangrep oppstår det ofte et vakuum. I dette vakuumet etterspør man innhold, forklaring, mening, rettferdighet, straff, hevn. Mannen som skjøt har sendt ut et manifest på e-post. Han har posert i våtdrakt og med våpen. Rettssaken varte i over to måneder. Fortsatt er hendelsen vanskelig å forstå.

Under rettssaken ble Thomas Indrebø fjernet som meddommer fordi han dagen etter terroren skrev på Facebook at Breivik fortjente dødsstraff. I etterkant uttalte han at det sikkert var mange som tenkte det samme. Det var mange som kommenterte det samme, som ville se terroristen straffes på samme vis som han angrep ungdommene på Utøya, føle en falsk sans av rettferdighet. Frp gikk ut med krav om generell bevæpning i politiet og strengere straffer. Enkle krav, enkel retorikk.

Det er mye som kan bli sagt om innlegget til Listhaug forrige uke – en ordbruk som såret mange, som nøstet opp konspirasjonsteorier, som polariserte og ga det ytre høyre grobunn. Lovforslaget om at Justisdepartementet skal kunne frata statsborgerskap fra personer som ikke er domfelt, er heller ikke tilstrekkelig for å kontre trusselen om terror, radikalisering og voldelig ekstremisme.

Det er mer komplekst enn som så
I realiteten er bekjempelse av terror, radikalisering og voldelig ekstremisme mer komplekst enn som så. Det handler om å gripe inn i et tidlig stadie av radikaliseringsprosessen, samt jobbe preventivt. Er man først blitt radikal, er det ofte for sent.

Mennesker som er sårbare for radikalisering opplever ofte utenforskap, og er på søken etter tilhørighet og identitet.

Det ligger mange felles psykologiske og sosiale grunner bak hvorfor individer beveger seg over det ekstreme. I ekstreme miljøer er det ofte en sterk vektlegging av fellesskap. Dette, som majoritetssamfunnet ikke har maktet å tilby til personer som opplever utenforskap, kan være en like viktig grunn til å utføre terrorangrep som ideologisk overbevisning.

Ekstremistgrupper skreddersyr propaganda til forskjellige land, målrettet mot unge som opplever utenforskap. «..ved å appellere til følelser av ensomhet og manglende tilhørighet, tilbyr (ekstreme miljøer) unge mennesker å komme hjem, finne tilhørighet og mening ved å slutte seg til dem» forklarte Johanne Benitez Nilsen, kriminalitetsforebyggende koordinator i Kristiansand kommune, i et intervju med RVTS Sør i 2015

radicalisation
kilde: senscritique.com

Fellesskapet i ekstremistgruppene kan for individet virke å være sterkt og meningsfullt. Ekstremisme fører til grupperinger og polarisering i samfunnet, en «oss mot dem»-mentalitet, og følelsen av et enhetlig og sterkt fellesskap blir desto viktigere.

Med Internett og sosiale medier som virtuelle plattformer og arenaer for radikalisering, kan ekstremistiske beskjeder og ideologier lett nå fram til sårbare mennesker. Det er vanskelig å fange opp. Internasjonale forhold og konflikter har fått vesentlig innflytelse på trusselsituasjonen, og individer blir i større grad oppfordret til å delta i militante eller terror-relaterte hendelser ifølge Justis- og beredskapsdepartementets Handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme.

Ekstremismen tilbyr for noen en form for fellesskap og tilhørighet i et samfunn som blir stadig mer polarisert, et samfunn der mange i økende grad mister sin tro på politiske systemer og det etablerte. Ironien er at ekstremismen bidrar til økende polarisering, det danner forenklede verdensbilder med lite rom for alternative perspektiver.

Løsningen ligger i at storsamfunnet tilbyr den samme kjærligheten og inklusiviteten som ekstremistgruppene, og evner å fange de mest sårbare av oss opp før de faller ned i det mørke dypet. Her har vi alle en dugnad å gjøre.

Forebygging av radikalisering
Hvis unge mennesker får utfolde seg i åpne, mangfoldige miljøer og mikrosystemer, får de muligheten til å utfordre og korrigere sine egne synspunkter og meninger, reflektere, få tilbakemelding fra andre og endre standpunkter. Hvis de får få eller ensidige impulser, mister de muligheten til å korrigere egne synspunkter.

Vi må se mangfold og inkludering både som verdier i seg selv, samt viktige politiske tiltak for å forebygge og forhindre radikalisering og voldelig ekstremisme.

Derfor er det viktig å både dyrke og oppfordre til mer mangfold, samt bli bedre på å inkludere grupper med høy sannsynlighet for å falle utenfor. Inkludering kan forbedres gjennom tiltak som å være mer bevisst på ordbruk, gjenspeile et større mangfold på stands og i bildene som brukes til promotering, samarbeide med minoritetsorganisasjoner, og føre en god og trygg organisasjonskultur.

Dugnaden starter med oss selv, og i dette kan ungdomsorganisasjonene spille en viktig rolle. Med sterkere og mer inkluderende ungdomsorganisasjoner kan flere finne en fritidsaktivitet der de trives og føler på et fellesskap. Akkurat dette kan være viktig i å forhindre at sårbar ungdom søker seg til ekstreme grupper, i tillegg til at ungdomsorganisasjoner kan bygge opp en verdifull demokratisk forståelse hos den enkelte.

En tidligere høyreekstremist i Sverige ble spurt om han hadde valgt en annen vei om han hadde vært med i en sjakklubb. Den tidligere ekstremisten svarte “vel, ingen spurte meg”. Ungdomsorganisasjoner er av stor betydning for de engasjerte, og har potensiale til å utgjøre mye mer for mange flere.


TEKSTFORFATTEREN:

Ane Breivik
Deltaker i Right to Participate 
@righttoparticipate på Instagram.
Right to participate på Facebook.

 


Før du stikker – vil du skrive neste innlegg om inkludering eller samfunn? Send en mail til flytfrem@gmail.com.
Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

Ban vei: bryt gammeldagse kjønnsdelte valg i utdanning!

 

Alle barn stiller seg spørsmålet om hva de skal bli når de blir store. Svaret du får av gutter og jenter er neppe det samme.

Også i Norge følger vi kjønnsrollene som bare det når vi skal velge utdanningsretning. Kjønnsdelte løp i høyere utdanning fører til et arbeidsmarked med rene “kvinneyrker” og “mannsyrker”. Det er et samfunnsproblem at kjønnsrollene fortsatt får reprodusere seg generasjon etter generasjon.

En kvinne som bante vei
En som nektet å akseptere at høyere utdanning bare skulle være for menn var Cecilie Thoresen. I 1882 ble hun den aller første kvinnen til å starte på et universitet. Kvinner hadde da ikke adgang til universitetene, så det var først etter et privat forslag i Stortinget at hennes søknad ble innvilget. Hun begynte å studere matematikk og fysikk ved Det kongelige Fredriks Universitet, som nå er Universitetet i Oslo. Den gang var det lovverket som var hovedproblemet, men fortsatt er det ganske få kvinner som begynner å studere matematikk og fysikk på UiO.

Likevel har det skjedd store endringer i kjønnssammensetningen i studentmassen, de mannlige studentene har nemlig blitt et sjeldent syn på mange studier. Nå har mange av helsefagene, som psykologi, odontologi og medisin, gått fra sterk mannsdominans til nå svært kvinnedominerte utdanninger. Særlig mangelen på mannlige psykologer får folk til å klø seg i hodet.

Kjønnsbalanse trengs for kvinner og menn
Det er forsåvidt bra at psykologi beveger seg vekk fra sigarrøyking og spekulative teorier om jenters penismisunnelse. Det er nok både en konsekvens av kvinners inntog, men også samfunnets utvikling. Unge menn oppsøker alt for sjeldent hjelp når de sliter psykisk, og hver måned tar i gjennomsnitt 6 menn mellom 20 og 30 år livet sitt. Dette er et kjempestort samfunnsproblem, og vi må ha menn med på laget for å løse det.

Så hvordan kan man få flere mannlige psykologer? UiO har for andre gang søkt om å få kvotere inn gutter på psykolog. I 2016 fikk man ikke lov før en ny likestillingslov trådde i kraft som åpner for positiv særbehandling av menn, noe den gjorde 1 januar i år. Nå er det bare å vente i spenning på om de får lov av Kunnskapsdepartementet. Hvis UiO får ja, blir det muligens kvotering allerede høsten 2018. Det ville vært historisk og et viktig skritt på veien for mer kjønnsbalanse i utdanningsprogrammer, og på sikt også for arbeidslivet.

På UiO sitt mest mannsdominerte sted, institutt for informatikk, gjorde derimot kvinneandelen et stort hopp i fjor. I 2016 hadde de en kvinneandel blant nye studenter på 29%, som var høyere enn året før. I 2017 ble den over 36%. Over tid har man sett at det å drive målrettet rekruttering mot jenter har effekt. Hvis man kutter ut tiltak, som for eksempel jentedag, så faller kvinneandelen med en gang. Så man må holde trykket oppe, og ikke forvente at kjønnsubalanse er noe som løser seg av seg selv.

Så her har vi to problemer, menn velger i for liten grad helsefag og yrkesretninger der man skal jobbe med barn og unge, som spesialpedagogikk.  Kvinner må i større grad trå inn i mannsdominerte felt, som teknologi, matematikk og fysikk.

Foto av Jon Tyson fra Unsplash

Gammeldagse kjønnsroller må ikke hindre unges valg
Samfunnet som helhet, og hver enkelt innbygger er tjent med likestilling mellom alle kjønn. For å få til det må vi gjøre noe med Norges kjønnsdelte arbeidsmarked, som er blant de aller mest kjønnsdelte i hele Europa. En sentral løsning er at unge mennesker må velge kjønnsutradisjonelle utdanninger. Innenfor høyere utdanning har kvinnene på de fleste områdene tatt igjen, nå må gutta tørre å bryte ut av noen av de tradisjonelle kjønnsrollene.

Men først og fremst må Kunnskapsdepartementet og kunnskapsminister ta sitt samfunnsansvar på alvor og innføre radikale tiltak for å sørge for at unge mennesker ikke begrenses av gammeldagse kjønnsroller når de tenker på hva de skal bli når de blir voksne. Kun slik kan vi sørge for at ulike yrkesgrupper speiler befolkningen og samfunnet vi lever i.


 TEKSTFORFATTEREN 

 

Synnøve Kronen Snyen 
Nestleder og likestillingsansvarlig i Studentparlamentet ved Universitet i Oslo. 

@SP_UiO


Før du stikker – vil du skrive neste innlegg om kjønn og likestilling?
Send en mail til flytfrem@gmail.com.
Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

 

Hvordan Norge tjener penger på krig

[dropcap]Mens du leser denne teksten fortsetter en av verdens mest katastrofale kriger nederst på den arabiske halvøya. Og Norge tjener penger på det.

Krigen i Jemen har siden 2015 krevd tusenvis av menneskeliv og sendt millioner på flukt. I den samme perioden har Norge mangedoblet eksporten av militært materiell til de autoritære regimene som deltar i den Saudi-ledede koalisjonen mot opprørerne i Jemen.

Det er uholdbart at Norge eksporterer militært materiell til autoritære regimer som kontinuerlig bryter menneskerettigheter og som ikke skiller mellom sivile og militære mål i kampen om knekke det jemenittiske opprøret.

Det siste halvåret har organisasjoner som Changemaker, Redd Barna og flere partier presset stadig hardere for at eksporten skal stanses. Heldigvis har UD, etter en ny vurdering rundt juletider, endelig stoppet salg av våpen til De Arabiske Emiratene. Den 17. januar skulle utenrikskomitéen avgjøre hvordan den stiller seg til resten av eksporten til landene som kriger i Jemen.

Den politiske debatten rundt Norges forsvarseksport fremover bør være mye større enn dette. Intensjonen i regelverket som gjelder for den militære eksporten er at vi ikke skal eksportere til områder der det er krig, eller hvor det begås brudd på menneskerettigheter. Norge er viden kjent som et lite land med en stor fredsvilje, og anerkjennes internasjonalt i politiske og akademiske miljøer som et land som har mer innflytelse enn størrelsen skulle tilsi, nettopp på grunn av dette. Dette er et omdømme vi bør verne om.

Fredsviljen viker for realpolitikk
Norsk forsvarsindustri, og de som fatter politiske beslutninger omkring den, drives og påvirkes av prinsipper om sikkerhet, arbeidsplasser og teknologisk utvikling. Politikerne tenker at dersom vi selger flere våpen og kuler skaper vi flere arbeidsplasser, vi er bedre stilt til å ruste opp forsvaret og sivil industri nyter godt av den teknologiske kompetansen som utvikles i forsvarsindustrien.

Men fredsviljen må gang på gang vike for realpolitiske beslutninger. Det hjelper lite at Stortinget lager regelverk dersom intensjonen vris og vendes på slik at eksport som strider med Norges verdier blir mulig. Men flere høyt aktede politikere har i løpet av de siste hundre årene utfordret politikken, og argumentert for at modellen for norsk forsvarsindustri er uforenlig med Norges helhetlige internasjonale rolle. Slike politikere finnes det flere av på Stortinget i dag.

Disse politikerne trenger hjelp fra unge stemmer som din. Det er den yngre generasjonen som om få år vil sitte igjen med konsekvensene av den politikken som lages i dag.

Først og fremst bør du kreve at regjeringen snur i satsingen på Midtøsten som et spennende marked for norsk militær eksport. Dette kan du for eksempel gjøre ved å signere oppropet til Changemaker og Redd Barna om stanse all eksport av våpen til alle land som kriger i Jemen.

Din stemme kan gjøre en forskjell!


TEKSTFORFATTEREN

Henrik Mathias Hvaal


Henrik Mathias Hvaal
Medlem i fredsutvalget i Changemaker
@ChangemakerNor 

 


Før du stikker – vil du skrive neste innlegg om politikk, krig og fred og sånt?
Send en mail til flytfrem@gmail.com.
Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg! 

Møt Khalid: teamleder i flyktninghjelpen i Jordan

Nå har du muligheten til å få vite mer om hvordan det er å jobbe med unge på flukt. Khalid Flieh er temleader for Flyktninghjelpens program for ungdom og unge voksne i Jordan. I de to videobloggene under får du innsikt i hans hverdag – enjoy !

Videoer er republisert fra Flyktninghjelpens nettside weareyouth.no med tillatelse.

Oppvekst

 

Møt å bli inspirert av de to andre bloggerne for Flyktninghjelpen; Eden fra Eritrea og Abdullah fra Syria !

 

For å lese mer eller engasjere deg for ungdom på flukt besøk weareyouth.no


TEKSTFORFATTEREN

Republisert fra Flyktninghjelpens nettside weareyouth.no med tillatelse.
Facebook: Flyktninghjelpen
Instagram: @nrc_flyktninghjelpen



Før du stikker
– vil du skrive neste innlegg om flyktninger, migrasjon,  samfunn eller noe annet?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

En oppfordring i en trøblete verden: vern om menneskerettighetene!

Menneskerettighetene er en av grunnpilarene i dagens internasjonale samfunn. De skal hindre krig og sikre rettferdighet gjennom å fremme tanken om likhet, frihet og brorskap mellom alle mennesker. De skal sikre at alle har like rettigheter uavhengig av hvem de er, hvor de kommer fra eller hva de mener.

Skrevet av Aasmund Skjetne.

Selektiv forståelse for hvem menneskerettighetene skal gjelde
Alle FNs medlemsland har gjennom sitt medlemskap tilsluttet seg dette gjennom Verdenserklæringen om menneskerettigheter fra 1948. Erklæringen sier at «tilsidesettelsen av og forakt for menneskerettighetene har ført til barbariske handlinger som har rystet menneskehetens samvittighet».

Denne uttalte enigheten om at menneskerettighetene skal sikre fred og rettferdighet, og at tilsidesettelsen av dem kan få fatale konsekvenser. Til tross for dette virker det som enkelte i dag har en selektiv forståelse av hvem som hvem rettighetene omfatter.

I 2015 fremmet Russland et forslag i FN, menneskerettighetenes høyborg, om å innskrenke rettighetene til homofile ektefeller av FN-ansatte. Selv om Russland tapte avstemningen, var flere vestlige diplomater på forhånd usikre på hva utfallet av behandlingen i generalforsamlingen ville bli. Det sier mye om holdningen til homofiles rettigheter i et stort antall av verdens land.

Flere steder i verden nektes jenter å gå på skolen, selv om denne rettigheten er nedfelt i verdenserklæringens artikkel 26. Mangelen på skolegang bidrar til å skape og opprettholde et skille mellom kvinner og menn, og sender et signal til unge jenter om at de ikke har krav på samme opplæring som sine brødre.

Alle har rett til å fritt bevege seg og søke oppholdssted innenfor en stats grenser. Likevel holdes palestinere fysisk adskilt fra resten av Israel, med vilkårlige begrensninger av bevegelsesfriheten som blant annet vanskeliggjør jobbsituasjonen for mange tusen mennesker uten at de har særlig mulighet til selv å påvirke situasjonen.

Disse eksemplene er hentet fra land mange kanskje ikke liker å sammenligne seg med, men brudd på fundamentale menneskerettigheter skjer også i land mange nordmenn gjerne ser til, slik som i USA. 

I verdenserklæringens artikkel 5 heter det at ingen må utsettes for tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Likevel har amerikanerne i mange år bedrevet waterboarding, en form for tortur selv amerikanske myndigheter har vedgått ikke bidrar til å gi dem informasjonen de er ute etter. De har også en president som snakker varmt om denne torturmetoden. Presidenten har nå nominert en CIA-sjef som har vært ansvarlig for vanntortur av en mistenkt terrorist. USA har i mange år også holdt personer mistenkt for å ha koblinger til terror fanget uten lov, dom eller grunnleggende rettigheter. Terrorist eller ei – du har akkurat den samme retten til rettferdig juridisk behandling som alle andre.

Les også Globalisering – hva nå? 

Norge har også menneskerettighetsutfordringer
Samtidig som dette foregår i andre land har vi også her hjemme utfordringer med hvordan menneskerettighetene blir betraktet, og hvem som egentlig burde være omfattet av dem.

Tidligere i vår raste en debatt om vi skulle gjøre som Danmark, nemlig tillate at myndighetene kan frata personer statsborgerskapet uten riktig behandling og dom i en domstol.

En annen debatt, som fikk noe mindre oppmerksomhet var forslaget fra regjeringen om å sette ned et utvalg som skulle se på om man burde innføre en lovbestemmelse som gir regjeringen tillatelse til å omgå alt av lover og regler i behandlingen av enkeltmennesker i såkalte «ekstreme situasjoner». Et eksempel som ble dratt frem som en ”ekstrem situasjon” var en flyktningkrise.

Les også Det vanskelige statsborgerskapet 

I praksis ville en slik bestemmelse åpne for at norske myndigheter vil kunne frata enkeltpersoner eller folkegrupper rettigheter vi har sagt oss enig i at alle har. At dette i det hele tatt ble vurdert er skremmende!

Viktig at hver og en av oss gjør litt for å fremme menneskerettighetene
I en tid hvor verden blir mer usikker, der USA trekker seg fra internasjonale avtaler, Syria gasser sin egen befolkning, EU lukker øynene for den fremdeles så store strømmen av flyktninger og Filipinenes president oppfordrer til drap av kriminelle og narkomane, er det viktig at noen står opp for menneskerettighetene. Det er ikke bare viktig for enkeltmenneskene, men det er, som det står i Verdenserklæringens innledning, viktig for å bevare verdensfreden og for å sikre rettferdighet uansett hvem du er og hvor du kommer fra.

Det er viktig at alle gjør litt for å fremme menneskerettighetene, og for å bygge et samfunn som er varmt, rettferdig og inkluderende. Jeg håper alle kan ta med seg budskapet Eleanor Roosevelt kom med i en tale til FN I 1958:

«hvor begynner de universelle menneskerettighetene, når alt kommer til alt? I det små, rett ved hjemmet – så nært og smått at det ikke kan ses på noe verdenskart. […]. Med mindre disse rettighetene har en betydning her, har de liten betydning noe sted. Uten en samlet innsats fra borgerne om å opprettholde dem i nærmiljøet, vil vi forgjeves se etter fremskritt i den større verden.»

 


TEKSTFORFATTEREN

Aasmund Skjetne
Organisatorisk nestleder i Norsk Folkehjelp Solidaritetsungdom 
@UngOgSolidarisk på Twitter 



Før du stikker
– vil du skrive neste innlegg om menneskerettigheter, samfunn eller noe annet?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

 

Har vi noe å lære?

[dropcap]Iløpet av snart 25 år har jeg bodd på fire ulike kontinenter. Det er særlig én ting jeg irriterer meg grønn over.

Skrevet av Thanuya Sivanantharajah

Én ting heime i Norge jeg ikke kan fordra. Én ting jeg virkelig skulle ønske jeg kunne endre. Endre for godt. Én ting som virkelig er innebygd i den norske kulturen vår.

«Stakkers turistene» som kjem til Norge, tenker jeg er ofte inni meg.

Dette nettopp fordi jeg har hatt det så innmari lett for å bli kjent med ukjente mennesker verden over. Selv når man snakker og forstår hverandre på ulike språk. Forskjellene og likhetene mellom meg og «dem» kommer tydeligere og tydeligere frem for meg.

Å dele erfaringer mellom meg, fremmede og venner har gitt meg kunnskap, perspektiv og lærdom om de flotte menneskene på kloden vår.

Cafeer, kollektiv transport, felles utendørs aktiviteter og naboer er bare noen av stedene hvor folk har hatt initiativ til å snakke til meg først. I ettertid har de blitt noen av mine nærmeste venner. For selv om det er 21417461km mellom oss, ulikt morsmål og kulturer som skiller oss, er det ingenting finere enn å dele erfaringer, kulturer og historier. Inspirasjon og lærdom på sitt beste, spør du meg.

Lett å lære en ny person og kultur å kjenne. Start med deg selv.
Ta en «small-talk» med naboen din, snakk med personen ved siden av deg på bussen, inviterer den som sitter alene på restaurant til å spise sammen med deg på bordet og si hei til servitøren som serverer deg dagens «to-go»- kaffe – selv når du i hast og er på vei til «8 til 16» jobben din.

Så lett kan det faktisk gjøres. Så lett kan vi lære en helt ny kultur og person å kjenne. For hva vet du egentlig om historien bak personen som har servert deg dagens «to-go» kaffe i flere år? Kanskje kan du lære noe av personen? Kanskje deler dere samme historier og verdier? For hva er det egentlig vi er så redde for? Er vi så redde for å bli kjent med nye kulturer, historier og få venner? La oss for guds skyld si hei og trekke på smilebåndet vårt.

Verden er rundt deg, også i Norge. 
For hvis du tar deg en titt rundt omgivelse dine er jo nesten alt i Norge importert fra ulike land i verden- mye mulig fra det landet naboen din kommer fra. Naboen din som du kanskje har bodd ved siden av de siste ti årene, uten å si hei.

Fredags- tacoen din er fra Latin-Amerika, dagens «to-go»-kaffe er fra Kenya, favoritt filmen din er fra USA, IKEA-møblene dine er importert fra Sverige, jordbær-makroene fra Frankrike, I-phonen din fra USA, bilen din fra Kina og ikke minst kollegaene dine er immigrert fra Polen.

Nærmere 70 % av varene våre er mer eller mindre import fra verden over. Dagens ungdommer spiser taco, naan-brød, tikka-masala, vi gjør yoga og spiller amerikansk fotball. Litt utfordrende å kanskje svare på hva som er «typisk norsk» nå til dags, men for et mangfoldig spekter av kulturer, samarbeid på tvers av landegrenser og erfaringer i Norge. Fascinerende!

Vi må jo derfor kunne by på oss selv også. La oss bli importører og eksportører – også når det kommer til å bli kjent med personer, kulturer og erfaringer.

Vi nordmenn er jo de skjønneste menneskene i verden, spør du meg (helt objektivt sett altså). Rangert som de lykkeligste menneskene i verden i fjor var vi også. Eller vel, rettere sagt, vi er de skjønneste menneskene etter at man har gitt oss litt tid og blitt kjent med oss.

En colombiansk kompis av meg sa en gang at vi nordmenn er som termos-koppen; hard og kald på utsiden, men varm og myk på innsiden.

Han har helt rett. SÅ folkens, la oss tørre å vise hvor flotte vi er – både på utsiden og innsiden. La oss bryte ned stereotypiene om at vi kanskje er de mest uhøfligste, introverte, isolerte og sjenerte menneskene i verden (selvsagt delt førsteplass med svenskene og danskene – skandinavere altså). Guri malla, så flotte nordmenn kan være (yes, drit i janteloven). Vi har ett par ting å lære fra de ulike kulturene og de fantastiske menneskene i verden.

La oss ta del i den mangfoldige og vakre sammenslåingen.

 


TEKSTFORFATTEREN:


Thanuya Sivanantharajah
Jurist
@thanuya2412 på Instagram 

 



Før du stikker
– vil du skrive neste innlegg om kultur, identitet eller samfunn?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

Møt Eden: eritreisk flyktning i Ethiopia

[dropcap]Hei, jeg heter Eden. Jeg er 20 år gammel og har nettopp tatt eksamen for å bli kokk. For ett år siden flyktet jeg fra hjemlandet mitt Eritrea. Jeg flyktet fordi det ikke finnes noen fremtid for ungdom der.

Republisert fra Flyktninghjelpens nettside weareyouth.no med tillatelse.

Det er nesten ikke jobber, vi får ikke ta utdanning og vi har ikke frihet. Nå bor jeg i en flyktningleir i Etiopia, men jeg har ingen planer om å bli her. Jeg drømmer om å drive en restaurant en dag – helst i Europa.
Forlate Eritrea 
På flukt fra Eritrea

Tiår med konflikt og tørke har drevet enormt mange mennesker på flukt fra Eritrea. Landet har en voksende befolkning av unge, og det er de som blir drevet på flukt.

De mangler utdanning, får ikke tak i arbeid og risikerer å bli kalt inn til en obligatorisk militærtjeneste for staten på ubestemt tid.

Mange ønsker å flykte fra landet og krysser grensen over til nabolandet Etiopia. Etter Uganda er Etiopia det landet i Afrika som har tatt imot flest flyktninger de siste årene.

Les også om Abdullah, 20 år gammel syrisk flyktning i Jordan. 

Etiopia er også rammet av politiske og etniske konflikter, tørke, flom og fattigdom. Mange eritreiske flyktninger i Etiopia ønsker ikke å bli i landet og forsøker å reise videre til Europa via farlige migrasjonsruter gjennom Sudan, Libya og over Middelhavet.

Kilde: flyktninghjelpen

 

For å lese mer eller engasjere deg for ungdom på flukt besøk weareyouth.no

 


TEKSTFORFATTEREN

Republisert fra Flyktninghjelpens nettside weareyouth.no med tillatelse.
Facebook: Flyktninghjelpen
Instagram: @nrc_flyktninghjelpen



Før du stikker
– vil du skrive neste innlegg om flyktninger, migrasjon,  samfunn eller noe annet?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

Earth Day: Stopp plastforurensning!

Over en millard mennesker i 192 land rundt om i verden markerer trolig Earth Day ifølge the Independent. I år handler det om å kutte plastikk forbruket vårt.

Dagen som har blitt markert nesten 50 ganger er den globale dagen for aksjoner for miljøet.

Plastforurensning: en utfordring vi alle kan bidra til å redusere
2018 er året for å redusere plast forbruk og plastforurensning.

–  Plastforurensning er nå en utfordring hele tiden. Vi kan se plastikk som flyter i våre elver, havet, og laguner, som forsøpler våre landskap og påvirker helsen vår, og fremtiden til milliarder barn og unge. Vi har alle bidratt til dette problemet – mest uvitende – og vi må jobbe for å redusere og til syvende og sist få slutt på plastforurensning
sier Valeria Merino, Vice-President of Global Earth Day at
Earth Day Network i en uttalelse. 

I hverdagen bruker eller møter vi på plast nesten hele tiden, av og til uten at vi er bevisste på det. Det er både plast i åpenbare produkter som engangsbestikk, plastikk poser og flaskene vi kjøper vann og brus på. Plastikk finnes også i klær, elektronikk, biler og maling skriver ABC News. 

Les også: Enkle steg for en plastfri hverdag. 

Ikke alt av plastikk blir resirkulert. Earth Day Network skriver at verden ikke klarer å takle resirkulering av den store mengden plast som finnes på en god måte.

– Vi vet at mikro-plastikk forurenser drikkevannet vårt, fisken vi spiser og fører til helse problemer. Forsøplet plastikk dreper ikke bare dyr, men påvirker livet til mer enn 2 milliarder mennesker som lever uten søppelinnhenting, skriver Earth Day Network. 

Fra nasjonal til internasjonal mobilisering for miljøet
Det hele startet som en markering av starten på miljøbevegelsen på 1970 tallet. Rachel Carson´s bok Silent Spring (1962) økte folks miljøbevissthet. Noen år senere tok den amerikanske senatoren Gaylord Nelson initiativ til det vi i dag kjenner som Earth Day etter at han var vitne til innvirkningen det store olje sølet i Santa Barbara, California hadde på området. Nelson ønsket å samle folk til å aksjonere for miljøet på samme måten som de gjorde for fred og anti-krig skriver the Independent.

Etter at miljøbevegelsen fikk gjort miljø til en nasjonal sak, ble 22. april 20 år senere markert globalt skriver NDTV.com. Miljøbeskyttelse hadde kommet på den internasjonale agendaen.

Snart 50 år etter at den første markeringen ble arrangert fortsetter folk verden over å aksjonere for beskytte jorden og miljøet.

Finn ut hvor mye plastikk du bruker og hvordan du kan redusere din egen bruk her. 


TEKSTFORFATTEREN


Kathrine Olsen Flåte
Co-grunnlegger og redaktør av Flyt Frem
Masterstudent i International Development Studies
@flytfrem på Instagram

 



Før du stikker
– vil du skrive neste innlegg om miljø, samfunn eller noe annet?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

Folkets kamp i Guatemala

Du har kanskje ikke hørt så mye om Guatemala på nyhetene?

Skrevet av Per Kristian Torp.

Visste du at Guatemala er et av verdens mest ulike land? Jord, ressurser og makt er konsentrert i hendene på en liten elite, mens veldig store deler av befolkningen lever i fattigdom. Dette gjelder spesielt maya-befolkningen (urfolket), som til tross for å utgjøre landets majoritet blir sterkt marginalisert. Mange får livsgrunnlaget sitt ødelagt ved at nasjonale og utenlandske selskaper trenger seg inn i maya-folkenes territorier, med gruvedrift og oppdemming av elver. Dette fører ofte til at mennesker blir jaget vekk fra jorda si.

Organisering for endring i Guatemala 
Norsk Folkehjelps filosofi er at det er organiserte folk verden over som selv er best i stand til å endre sine samfunn. I Guatemala samarbeider vi med organiserte småbønder, kvinner og urfolk. Vi bistår dem i deres kamp på deres premisser, med for eksempel lederskolering, samt bistand til å drive lokalradioer som en motvekt mot landets dominerende og ekstremt høyreorienterte medier.

I desember 2017 var jeg selv i Guatemala sammen med Norsk Folkehjelp for å få et innblikk i hvordan våre partnere jobber og den situasjonen de står i. Den første organisasjonen vi møtte var CODECA, som representerer småbønder over hele landet. De jobber hovedsakelig for jordreform, men er en masseorganisasjon som også tar opp andre saker, som rettferdig fordeling av vann. De organiserer seg på bygdenivå, mobiliserer ute i gatene, driver politisk skolering, samt formidling av alternativ informasjon.

Retten til å organisere seg er ingen selvfølge 
Her hjemme i Norge tar vi retten til å organisere oss for gitt. Her kan vi fritt bli med i politiske partier, fagorganisere oss, bli med i en interesseorganisasjon og skrive et leserbrev i avisen. Vi kan også kritisere våre egne politikere og de som sitter på makta uten å frykte for våre liv.

I Guatemala er ikke denne rettigheten en selvfølge. Her blir mennesker som organiserer seg for å endre samfunnet møtt med kriminalisering, arrestasjoner, svertekampanjer og i noen tilfeller til og med drap.

Representantene fra CODECA la hele tiden stor vekt på at de var menneskerettighetsforkjempere, nettopp fordi den kampen de kjemper er en kamp for grunnleggende menneskerettigheter som de i dag mangler.

Les også: Inkludering og solidaritet: to sider av samme sak

Foto av Yesenia Cuevas via Unsplash

Organisering bidrar til økt selvtillit og kunnskap om egne rettigheter 
En kvinne fortalte at hun knapt turte å si navnet sitt høyt offentlig før hun ble med i organisasjonen. Dette gjorde sterkt inntrykk på meg. Det sier litt om hvor viktig slik organisering er for folks mentalitet.

Dette var også et gjennomgående tema i møtet med en kvinnegruppe tilknyttet organisasjonen COINDI, en lokal urfolkorganisasjon som arbeider spesielt med kvinnerettigheter.

Hvordan organiseringen hadde gitt dem økt selvtillit, bevissthet om sine rettigheter og konkrete eksempler på at kvinnene her har gått inn i lokale politiske beslutningsprosesser i et tradisjonelt veldig patriarkalsk samfunn, ble det snakket mye om.

Vi besøkte også en landsby hvor befolkningen i 1998 ble fratatt jorda si av en «miljøstiftelse». Elva som de var avhengig av for sitt livsgrunnlag skulle legges i rør, og de ble tvangsflyttet. De måtte gå 14 timer i strekk for å slå seg ned på et nytt sted. Dette er en situasjon som det er vanskelig for oss nordmenn å relatere oss til. Men stå-på-viljen som møtte oss, engasjementet og samholdet i organiseringen, er til stor inspirasjon.

Les også: Å aldri føle seg helt hjemme 

Når man ser mennesker i en tilsynelatende håpløs situasjon, utsatt for undertrykkelse og urettferdighet, som tar saken i egne hender og samler seg for å skape endringer – da styrker det troen på at en bedre verden er mulig!


TEKSTFORFATTEREN

Per Kristian Torp, Styremedlem i Norsk Folkehjelp Solidaritetsungdom

 

Per Kristian Torp
Styremedlem i Norsk Folkehjelp Solidaritetsungdom 
@UngOgSolidarisk på Twitter 

 

 



Før du stikker
– vil du skrive neste innlegg om Latin Amerika, sosiale bevegelser eller noe annet?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

 

#Trollmelding: hvordan belyse kjipe kommentarer i sosiale media!

Hatefulle ytringer i sosiale media preger nettopplevelsen til flere. Kommentarfeltene fylles med generaliseringer, hat og fordommer mot mennesker på flukt.

«Beste hjelp er å sterilisere!!!»

«Dette er jo en rotteinvasjon»

«Økonomiske flyktninger og muslimer har overhodet ingenting i Norge å gjøre …….tullhau. ….hjelp dem i områdene de e født i» 

Dette er eksempel på hatefulle kommentarer som Flyktninghjelpen drar frem i lyset i #trollmelding kampanjen.  Bak kampanjen er et ønske om å engasjere så mange som mulig til å kommentarfeltene tilbake. Samtidig som en bredere debatt om hatretorikken mot mennesker på flukt i Norge kan skapes.

Den humanitære organisasjonen som jobber med mennesker på flukt i mer enn 30 land, har lenge sett generalisering, hat og fordommer mot mennesker på flukt i sine egne kommentarfelt på sosiale media.
– Mange av de påstandene vi ser i kommentarfeltene, stemmer ikke med den virkeligheten vi er vitne til. Vi må tørre å ta disse kommentarene frem i lyset, og kreve at folk behandler hverandre med respekt, deler Gro Kirkeby som er ansvarlig for sosiale medier i Flyktninghjelpen.

Foto fra Flyktninghjelpen

Ordbruken undergraver menneskeverdet og hindrer konstruktiv debatt.
– Debattklimaet understreker en ukultur og et behov for å diskutere hvordan vi skal snakke om og til våre medmennesker, deler Kirkeby videre.

De hatefulle kommentarer kan oppfattes som sårende og støtende for mange noe som kan ha uheldige konsekvenser både for dem som blir rammet av hat og samfunnet som helhet.

– De ordene vi velger å bruke om medmennesker og til hverandre, påvirker våre holdninger og handlinger. I tillegg, kan hat og hets føre til at folk lar være å delta i diskusjoner om viktige samfunnsspørsmål

– de orker ikke eller er redde for å ta kampen. Det gjør at vi får færre stemmer i debatten og en mer polarisert debatt. Derfor er det viktig å ta slike ytringer på alvor, fortsetter Kirkeby.

Skjermbilde av Flyktninghjelpen.no
Skjermbilde av Flyktninghjelpen.no

Antall mennesker på flukt fortsetter å øke
Samtidig som at kommentarfeltene i norske sosiale media fylles med hatefulle ytringer om mennesker på flukt, var det i 2016 hele 65.6 millioner mennesker som flyktet fra vold og væpnet konflikt. Antall mennesker på flukt er på et historisk høyt nivå.  Behovene for nødhjelp, utdanning og tak over hodet er enorme i de landene Flyktninghjelpen jobber i.

– DR Kongo og Den sentralafrikanske republikk er eksempler på to av de mest neglisjerte fluktkrisene i verden. Krisene mangler både økonomisk støtte til å dekke de prekære behovene, og får lite politisk oppmerksomhet og mediedekning som er nødvendig for å skape endring. Det er helt klart en utfordring, ifølge Kirkeby.

#Trollmelding – du kan være med å stoppe hatet i sosiale media.
Fæle ting blir skrevet om mennesker på flukt i sosiale media. Da håpet bak kampanjen er at folk engasjerer seg når de kommer over kommentarer som er sårende eller støtende ved å si ifra at denne typen ordbruk ikke er ok, følger noen nyttige tips fra sosiale media ansvarlig i Flyktninghjelpen under:

Hvordan skille mellom oppspinn og fakta
I kommentarfeltene dukker det opp ulike påstander, derfor spurte Flyt Frem hvordan man kan skille på hva som er fakta og hva som er oppspinn i kommentarfeltene.

– Når du kommer over påstander i kommentarfeltene, er det alltid lurt å oppsøke andre kilder. Du kan finne mye informasjon om norsk politikk og Norges arbeid med humanitære kriser og flyktninger på Utenriksdepartementet sine nettsider eller henvende deg til organisasjoner som jobber med feltet, slik som oss, norsk folkehjelp og NOAS.  Du kan også be personen om å begrunne utsagnene sine og vise til kilder. Da er det enklere å avgjøre hva konklusjonene vedkommende har gjort, er basert på. Så, er det viktig at du selv gjør en vurdering av om denne kilden gir god og trygg informasjon.

Foto fra Flyktninghjelpen.

Hvordan kan andre personer svare på disse hatefulle ytringene i kommentarfeltene? Noen tips for hva folk kan skrive?
– Gi beskjed på en høflig måte til avsenderen at dette er ordbruk som ikke tilfører noe til debatten. Man kan for eksempel si at

“Det er ikke greit å omtale andre mennesker på denne måten og jeg vil oppfordrer deg til å holde en saklig tone. Jeg er interessert i å vite mer om hvorfor du mener dette, og vi kan gjerne fortsette diskusjonen om vi kan unngå generaliseringer og hat.”  

En annen måte å engasjere seg på er å bruke emneknaggen Trollmelding (#Trollmelding) i sosiale medier. Vi kommer til å bruke #Trollmelding i tiden fremover til å snakke om hatytringer og hva slags type debattklima vi ønsker i Norge. Heng deg på diskusjonen! oppfordrer sosiale media eksperten Kirkeby. 

Det kan jo også være litt skummelt å skulle skrive tilbake i disse kommentarfeltene da respondenten selv kan oppleve å få ufine kommentarer tilbake. Noen tips for hvordan få opp motet til å først svare, også hvordan eventuelt håndtere kjipe kommentarer tilbake?

– Vi ser at mange kvier seg for å delta i kommentarfeltene når det koker ned til personangrep og hat. Nettopp derfor er det viktig at vi alle henter fram litt ekstra mot i oss selv, og sier ifra.

Skriv kommentaren, få en venn til å lese gjennom den før du poster, og spør deg selv;  “Hadde jeg satt pris på en slik kommentar her?”.

Det er viktig å ta seg en liten pust i bakken før man svarer på kritikk, slik at man ikke risikerer å tråkke over streken selv. Tenk over hvorfor du postet det du skrev, forklar dette på en måte du selv ønsker å bli behandlet i kommentarfeltet. Da har du bidratt til en konstruktiv meningsutveksling uten å ty til krangling og personangrep.

Hva kan unge personer gjøre for å bidra til en bredere debatt?
– Vi vet at unge er opptatt av å bekjempe fordommer, likeverd, og ønsker å vite mer om ungdom på flukt. Dette engasjementet er et godt grunnlag for å bidra til en bredere debatt. Det er mange måter å engasjere seg, som å si din mening om det som opptar deg, diskutere med venner og familie, meld deg inn i en ungdomsorganisasjon eller ungdomsparti eller del informasjon med andre.  På nettsiden www.weareyouth.no kan ungdom lese om flere måter å engasjere seg og sørge for at deres stemmer blir hørt i debatten, meddeler Kirkeby. 

Hvordan vil DU at vi snakker om og til hverandre? Del din mening og bruk #trollmelding


TEKSTFORFATTEREN


Kathrine Olsen Flåte
Co-grunnlegger og redaktør av Flyt Frem
Masterstudent i International Development Studies
@flytfrem på Instagram

 



Før du stikker
– vil du skrive neste innlegg om unge stemmer, flyktninger, retorikk eller noe annet?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

 

Miniserie: Kjønnsidentitet

Hva vil det si å være trans? Det forklarer grunnleggerne av Transtastisk, som skaper synlighet og åpenhet om å være trans  i denne miniserien om Kjønnsidentitet, Thomas Westervoll og Noah Lind. 

I dagens samfunn er vi omringet av misforståelser om hva det vil si å være trans. Ikke bare rundt hva det egentlig betyr, men også hva slags behandling en transperson gjennomgår. Hvordan blir personer møtt av helsevesenet?Hvordan det er å leve som et annet kjønn enn det man ble tildelt til ved fødselen.

Gjennom denne miniserien håper vi å bryte ned fordommene som mange sitter med. Samtidig ønsker vi å normalisere og ufarliggjøre dette omstridte temaet.

Å identifisere seg som trans
Det å leve som en person som bryter med kjønnsnormene i dag er for de aller fleste veldig ukjent. Mange tenker kanskje de aldri har møtt en som identifiserer seg på denne måten. Derfor sitter nok mange og lurer på hva vil det si å være trans.

Jo, det betyr at man identifiserer seg som et annet kjønn enn det man ble tildelt ved fødselen.

Om vedkommende blir født som kvinne, men senere i livet kjenner på følelsen av å føle seg og identifisere seg som mann, kan vedkommende identifisere seg som trans.

«Frida ble plutselig Mats» er en forenkling av en individuell prosess
I mediene er det «å skifte kjønn» ofte et tema som får mye oppmerksomhet med store overskrifter. I dag er et mer korrekt begrep det å gjennomgå en kjønnsbekreftende behandling.

«Frida ble plutselig Mats» skriver mediene mens de blåser opp saken. Dette fører ofte til at mange sitter igjen med et inntrykk av at man man må operere seg til å bli og leve som det motsatte kjønn. Og at man plutselig “blir” mann eller “blir” kvinne. Dette er ikke tilfellet. Det å gjennomgå en kjønnsbekreftende behandling er en individuell prosess.

Vis respekt og toleranse
Mange av oss som velger å gjennomgå hormonbehandling for å få mer av de trekkene og det utseendet til det kjønnet vi identifiserer oss som. Noen velger veier som diverse kirurgi. Mens andre velger deler av behandlinger eller ingen behandling i det hele tatt. Som vi nevnte tidligere er det viktig å forstå at dette er en veldig individuell prosess som er viktig at respekteres.

Komfortabel i egen kropp
For de aller fleste av oss som bryter med kjønnsnormen, er det viktigste å være komfortabel i kroppen vår og bli anerkjent som den man identifiserer seg som.

Som alle andre, har vi behov for respekt og kjærlighet.

Dessverre er det mange av oss som blir møtt med mye motgang i alle deler av livet basert på vår kjønnsidentitet. Dette varier selvfølgelig i grad. Mange av oss har opplevd vanskeligheter med alt fra familie og venner til skole, arbeidsliv og kjærlighetsliv. I mange tilfeller kan man bli utstøtt og alene, og det finnes dessverre mange tilfeller av trakassering og vold.

Les også Hva gjør du når helsevesenet svikter deg. 

Det er samtidig viktig å vite at ikke alle av oss har vanskelige og ensomme liv. Mange gode mennesker med gode intensjoner finnes også. Flere organisasjoner tilbyr informasjon og støtte. Det å leve et normalt og godt liv som trans er fullt mulig, selvom det dessverre ofte blir portrettert i media at det er nærmest umulig. Men det skal sies at:

Vi har behov for et mer oppdatert og inkluderende samfunn der alle skal få føle seg velkommen, dessverre er vi ikke der helt enda, men er absolutt på god vei.

 


TEKSTFORFATTER

 

Thomas Westervoll og Noah Lind
Grunnleggere av Transtastisk
Transtastisk på Facebook

 


Før du stikker
– vil du skrive neste innlegg om kjønn, samfunn eller noe annet?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

Kjære, hvit feminist

[dropcap]Dette er et åpent brev til deg. Jeg har møtt deg ved flere anledninger. Jeg har snakket med deg, utvekslet erfaringer med deg og diskutert med deg.

Jeg har vært forbannet på deg, også. Sint, fordi du ikke vil forstå meg.

Du benekter dine fordeler med å være hvit kvinne i et samfunn hvor kvinner som meg er utsatt for systematisk undertrykkelse i lys av både mitt kjønn, min hudfarge og mitt utseende.

Jeg møter et patriarki, som deg, men jeg møter også et patriarki som seksualiserer meg på grunn av hudfargen min og kroppen min, som ofte ikke er som din.

Leppene mine er større enn dine, derfor antar menn at jeg utfører oralsex bedre enn deg. Jeg har løsere hofter enn deg, dermed antar menn at jeg er annerledes en eksotisk opplevelse i senga, sammenlignet med deg.

Kjære, hvit feminist: ikke misforstå meg.
Jeg angriper deg ikke for din hudfarge. Jeg angriper ikke deg. Jeg angriper et system som verdsetter din hudfarge, fremfor min. Jeg hater systemet som gir deg fordeler, fremfor kvinner som meg. Dette systemet er ikke ditt verk, men den omfavner deg, ofte uten at du er klar over det selv.

Vi er begge kvinner.
Vi opplever mye av det samme, og vi deler like historier med hverandre. Sexismen du opplever, opplever jeg også. Men noen ganger er den sexismen jeg møter, rasistisk. Når du ser meg, ser du to av mine to største identitetsmarkører; mitt kjønn og min melaninrike hud. Mitt kjønn og min hudfarge er ikke separate entiteter.  Det er både en gave, og en forbannelse. Men mest en gave.

Les også hudfarge og kjønn er viktig for hvordan vi behandles, det har det aldri vært tvil om. 

Feminismen må inkludere både deg og meg.
Feminismen må anerkjenne våre forskjeller og vi må hjelpe hverandre. Du må høre på mine opplevelser og godta at du har storsamfunnet mer på din side, enn det jeg har. Min feminisme må også være din.

Kjære, hvit feminist. Jeg vil stå på barrikadene med deg. Jeg vil støtte deg, jeg vil lære av deg. Jeg håper du er villig til å gjøre det samme.


TEKSTFORFATTEREN

Camille Oneida Charles
Tittel: Lærer, skribent
camilleoneida på Instagram

Snapchat: boniiiita
Medlem av @snapkollektivet
Blogg: www.camilleoneida.blogg.no


Før du stikker
– vil du skrive neste innlegg om feminisme, interseksjonalitet, samfunn eller noe annet?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

 

Svart renessanse: Oppblomstring av svart kreativitet globalt!

[dropcap]Nylig ble det kjent at amerikansk-ghanesiske designer Virgil Abloh blir ny sjefsdesigner i luksusmerket Louis Vuitton, den første svarte designeren i motehuset. Dette spranget i moteverdenen føyer seg inn i rekken av enorm suksess svart kreativitet har internasjonalt.

«Untitled» (1982) av afroamerikanske artist Jean-Michel Basquiat slo salgsrekorder i fjor, ved å bli solgt for over 110.5 millioner dollar. Tidligere samme år valgte britiske Vogue Edward Enniful som sin sjefsredaktør, den første svarte noensinne.

Indie-filmen Moonlight stakk av med den gjeveste Oscar-statuetten, Get Out endret synet på skrekkfilmer og hvordan sjangeren kan ha politiske undertoner – og det utenom å snakke om den afrosentriske og afrofuturistiske sensasjonen som er Black Panther. Alle tre overnevnte filmer har svarte regissører, hovedvekt av svarte skuespillere og oppnår suksess hos både kritikere og publikum av alle bakgrunner.

Men hvorfor og i det hele tatt hvordan skjer dette nå, i et politisk klima preget av høyreorienterte ledere som Trump?

Aktivisme + kjøpekraft = sant

Det har ikke vært mangel på talent hos svarte utøvere, men i anerkjennelsen av de. At svart kunst blir stadig mer anerkjent nå, kommer ikke av tilfeldigheter.

Sosiale medier har gjort tidligere monologer om til dialoger, hvor massenes krav blir hørt. Kampanjer som #OscarsSoWhite og #RepresentationMatters har lagt press på ulike institusjoner om å øke mangfoldet, om det måtte være etnisitet, kjønn, kroppsformer, funksjonsevne og lignende.

Denne satsningen bryter tidligere satte rekorder, som Black Panther, den mest kommersielt suksessfulle superheltfilmen noensinne som har tjent inn over en milliard dollar. Den store suksessen til multikulturelle filmer viser hvordan aktivister så vel som generelt filmpublikum, støtter opp om mangfold.

Interseksjonelt blikk
Den svarte suksessen er positiv for mangfoldet, men blir kritiserbar i et interseksjonelt blikk, med tanke på ensformigheten av suksessen. Alle de overnevnte suksessene av svarte kunstnere, er storartede men dessverre også utpreget mannsdominerte.

Suksessen på en front , etnisitet, er ikke nødvendigvis suksess på alle fronter; kjønn.
Diskriminering på bakgrunn av kjønn henger sammen med forskjellsbehandling på grunn av hudfarge, seksualitet, funksjonsevne og lignende.

De ulike frigjøringskampene må stille under samme flagg.

Å se på sosiale kategorier og hvordan de påvirker hverandre på tvers, kalles for interseksjonalitet. Å ikke begrense sin forståelse av sosial rettferdighet til kun en faktor, som f.eks. kjønn, men flere – er essensielt for å løse de utfordringene som vi som et kosmopolitiansk samfunn står ovenfor.

Les også hudfarge og kjønn er viktig for hvordan vi behandles, det har det aldri vært tvil om. 

Høyreradikalisme som avsløring
Samtidig har oppsvingen av høyrepopulisme avslørt at vi ikke er kommet så langt som Det ulmer noen svært ekstreme holdninger som blir foret av at visse politiske ledere støtter opp om deres holdninger. Mye som hadde forblitt usagt eller stemplet politisk ukorrekt tidligere, er nå helt akseptable ytringer. Dette avslører den faktiske situasjonen høyreekstreme holdninger har. Ideen om at samfunnet vårt er «fargeblindt», avkreftes.

Den eneste fordelen med at disse holdningene kommer frem i lyset, er at det blir kjent og kan motarbeides. Det antirasistiske arbeidet må styrkes og satsingen på svart talent, i kreative og øvrige yrker, må økes. Disse prosessene kan være med på å bryte ned de mange fordommer svarte kunstnere og mennesker for øvrig møter.

Ved å redusere fordommene de møter, kan menneskeverdet afrikanere stadig frarøves, gjenopprettes.


TEKSTFORFATTEREN

Grace Tabea Tenga
Psykologistudent og danser
@gracetabea på Instagram


Før du stikker
– vil du skrive neste innlegg om mote, interseksjonalitet, samfunn eller noe annet?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

 

Det vanskelige statsborgerskapet!

[dropcap]Adgangen til å stemme ved stortingsvalg, få norsk pass og inneha mange viktige stillinger og verv avhenger av én ting – statsborgerskap. Det sier seg selv at statsborgerskap er viktig for det enkelte individ.

Nylig truet en debatt som startet med en diskusjon om adgangen til å frata innbyggere statsborgerskapet med velte Regjeringen.

Hvorfor er debatten om statsborgerskap så vanskelig?

Et statsborgerskap gir både rettigheter og plikter
Hva et norsk statsborgerskap innebærer er ikke klart definert i én enkelt lovbestemmelse. I stedet finner man rettigheter og plikter spredt rundt i lovgivningen, blant annet noe i passloven, noe i valgloven og noe i Grunnloven. Begrepet ”statsborgerskap” er definert i Europarådskonvensjonen av 1997 som det juridiske båndet mellom individet og staten. Statsborgerskapet kan altså sees på som et utslag av samfunnskontrakten; individet avstår deler av sin suverenitet til staten, som til gjengjeld gir individet enkelte rettigheter. Dette betyr for eksempel at jeg ved å bli statsborger i et bestemt land må gå med på at friheten min blir begrenset ved at jeg må følge landets lover. Til gjengjeld får jeg rett til å bestemme hvem som skal styre landet ved at jeg har stemmerett i valg til nasjonalforsamlingen.

Les også Globalisering hva nå? 

Ikke alle vil ha norsk statsborgerskap
Hvem som får innvilget statsborgerskap handler derfor om hvem vi vil at skal få være part i denne kontrakten. Hvem skal få nyte godt av de rettighetene norsk statsborgerskap fører med seg? I denne forbindelse er det nyttig å tenke på at langt fra alle utlendinger ønsker å inngå en slik kontrakt. Tall fra SSB, basert på perioden 1977-2011, viser at kun 7 av 100 innvandrere som oppfyller botidskravet for statsborgerskap faktisk søker om norsk statsborgerskap.

Interessen for norsk statsborgerskap er også sterkt varierende blant innvandrere. Mens innvandrere fra Vest-Europa, Nord-Amerika og Oseania sjelden søker om norsk statsborgerskap, er innvandrere fra Eritrea, Somalia og Afghanistan veldig ivrige. Med andre ord er det i første rekke innvandrere fra land med politisk uro som søker om norsk statsborgerskap.

Det er mange fordeler med å ha norsk statsborgerskap, ikke minst at man har rett til å oppholde seg i det relativt rolige og fredelige Norge. Antakeligvis er det en del mennesker i verden som ville vært villige til å bytte sitt statsborgerskap mot norsk statsborgerskap.

Innstramminger
Men adgangen til å søke om statsborgerskap strammes stadig inn, blant annet ved innføringen av selvforsørgelseskrav for å få permanent oppholdstillatelse. Videre har Regjeringen foreslått å øke botidskravet fra syv til ti år. Krav om ti års botid er det strengeste Norge har lov til å praktisere uten å bryte sine internasjonale forpliktelser. Det er vanskelig å lese forslaget som noe annet enn at botidskravet skal være så strengt som mulig. Heller ikke når man har fått statsborgerskap er man helt trygg.

Regjeringens forslag om å frata personer statsborgerskapet uten domfellelse, ble heldigvis ikke innført. Rettssikkerheten må ikke vike for ønsket om å stramme inn adgangen til statsborgerskapskontrakten!

Les også inkludering og solidaritet: to sider av samme sak 

Hvis vi antar at innvandrere ønsker å søke om norsk statsborgerskap fordi de frykter å bli sendt tilbake til et hjemland som er preget av politisk uro, bunner problemet med statsborgerskap ut i en skjev fordeling av goder som velstand og trygghet.

Noen er født som statsborgere i rike og fredelige land, mange er født med statsborgerskap fra land som er preget av krig, korrupsjon og fattigdom.

Uvitenhetssløret
Hvordan man skal oppnå en rettferdig fordeling av goder er mye diskutert i filosofien. Et av de mest kjente resonnementene kommer fra den amerikanske filosofen John Rawls. Rawls mener at en rettferdig verden er den verdenen vi ville ha vært villige til å leve i dersom vi ikke visste noen ting om oss selv. Man må plassere seg bak et ”uvitenhetens slør”.

Kun en fordeling du ville godtatt dersom du ikke visste hvilket kjønn du er, hvordan du ser ut eller hva dine politiske eller religiøse overbevisninger er, er rettferdig.

Uvitenhetssløret skal skjule all informasjon om individuelle karaktertrekk.

Posisjonen vi har bak sløret danner grunnlaget for den samfunnskontrakten vi er villige til å inngå. Hva slags kontrakt for statsborgerskap ville vi valgt, hvis vi hadde plassert oss selv bak ”uvitenhetens slør”? Hvis vi ikke selv visste hva slags statsborgerskap vi hadde?

Problemet med Rawls teori er selvfølgelig at det ikke er mulig å få et presist svar. Vi kan faktisk ikke legge fra oss fordommene og føringene vi har som følge av for eksempel statsborgerskap.

Å sette seg selv bak ”uvitenhetens slør” er likevel en nyttig øvelse i empati, noe både stortingspolitikere og regjeringsmedlemmer kunne hatt nytte av.


TEKSTFORFATTEREN

Mathilde

 

Mathilde Mehren
Student,  internasjonale studier og juss
@MehrenM

 


Før du stikker
– vil du skrive neste innlegg om migrasjon og globalisering?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

Voldtekt = Sex uten samtykke!

Til sommeren får Sverige forhåpentligvis en lov som bekrefter at ethvert menneske har rett til å bestemme over egen kropp og seksualitet, og at alle former for seksuell omgang skal være frivillig. Det burde være en selvfølge.

Norsk lov burde være i tråd med internasjonal rett
Internasjonale menneskerettslige standarder er tydelige på at voldtekt skal defineres som seksuell omgang uten oppriktig samtykke. Dette kommer blant annet til uttrykk i Generell Anbefaling 35 fra FNs Kvinnekomité, og i Europarådets Istanbulkonvensjon som Norge nylig har ratifisert.

Det bør være en selvfølge å endre voldtektsbestemmelsen i norsk straffelov i tråd med internasjonal rett.

FN har allerede ved flere anledninger oppfordret Norge til dette.

Alle tilfeller av voldtekt må inkluderes

Utgangspunktet for norsk voldtektslovgivning er å beskytte retten til seksuell selvbestemmelse og personlig integritet. Voldtektsbestemmelsen inneholder imidlertid ikke et krav om at den seksuelle omgangen skal være frivillig, men beskriver i stedet omstendighetene som utelukker et gyldig samtykke. Da rettes oppmerksomheten vekk fra det manglende samtykket. Man fokuserer heller på de kvalifiserende omstendighetene, som bruk av vold, truende adferd, eller bevisstløshet hos den som er utsatt.

Amnesty finner det svært problematisk at nåværende voldtektslovgivning ikke fanger opp alle tilfeller av voldtekt.

Kripos har i sin voldtektsrapport fra 2012 påpekt at særlig festrelaterte voldtekter henlegges fordi saker faller utenfor den nåværende juridiske definisjonen av voldtekt. Her blir det gjerne ikke benyttet vold, men gjerningspersonen utnytter offerets manglende evne til å gjøre motstand.

Samtykkebasert voldtektsbestemmelse
Utviklingen av den strafferettslige definisjonen av voldtekt speiler en samfunnsutvikling som i stadig større grad vektlegger individets rett til å bestemme over egen kropp og seksualitet. I flere land, blant annet Storbritannia, Irland, Belgia og Canada, har dette ført til at retten til seksuell selvbestemmelse og personlig integritet er tydeliggjort gjennom en samtykkebasert voldtektsbestemmelse. I Norge har det så langt resultert i en bestemmelse om grov uaktsom voldtekt i straffeloven i 2000, og en rettspraksis som fra 2013 sidestiller såkalt «sovevoldtekt» med andre former for voldtekter.

Voldtekt er et omfattende samfunnsproblem i Norge. En rapport fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS 2014) viser at hver tiende kvinne i Norge har vært utsatt for en voldtekt minst én gang i løpet av livet. Halvparten var ikke fylt atten år da overgrepet skjedde. Omfanget av voldtekt går heller ikke ned over tid, og yngre kvinner rapporterer i like stor grad om voldtekt som eldre.

#metoo kampanjen bekrefter med all tydelighet at forståelsen av og respekten for retten til å bestemme over egen kropp og seksualitet er svært mangelfull. Også derfor er det nødvendig å få på plass en voldtektsbestemmelse i den norske straffeloven som stadfester en tydelig rettslig norm om at alle former for seksuell samhandling må være frivillig, og bygge på et gjensidig samtykke.

Helt enkelt: voldtekt er seksuell omgang uten samtykke.

Amnesty Norge har en pågående underskriftskampanje som krever at myndighetene må endre straffelovens voldtektsbestemmelse slik at den tydeliggjør at voldtekt er seksuell omgang uten oppriktig samtykke, i overenstemmelse med internasjonale menneskerettigheter.

 


TEKSTFORFATTEREN:

Ingrid Valde
Leder i Amnesty Ålesund Ungdom
@Amnesty_Norge på Twitter.


Før du stikker – vil du skrive neste innlegg om inkludering eller samfunn? Send en mail til flytfrem@gmail.com.
Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

Hva gjør du når helsevesenet svikter deg?

[dropcap]Vi bor i en velferdsstat, der nødvendig helsehjelp skal være lett tilgjengelig og ikke en stor økonomisk byrde. Dette er ikke tilfellet for alle.  

I teorien skal du få hjelp på lavest mulig nivå, nærmest mulig hjemmet, og i teorien skal dette gå ganske raskt. I teorien skal du behandles med respekt og bli ivaretatt.

I praksis følges som regel disse prinsippene, og man skulle tro at dette også gjaldt personer som ikke identifiserer seg med det kjønnet de ble tildelt ved fødsel. De siste 3 årene har vist meg at dette ikke er tilfellet.

Invaderende og krevende utredning 
Nasjonal Behandlingstjeneste for Transseksualisme (NBTS) bryter med alle disse prinsippene. Her skal utredning og all behandling skje på et sykehus i landet, etter du har vært gjennom fastlegen din og din lokale BUP/DPS. Her skal det fylles ut side på side med skjemaer, for å utelukke det ene og det andre; alt fra psykisk sykdom som depresjon til uvanlige seksuelle tenningsmønstre.

I tillegg er det hvilke ord og begreper du bruker om deg selv. Ikke hva du trenger som legges til grunn for om du skal få behandling. Derfor er det bare de av oss med klar identitet som mann eller kvinne som får behandling. Mens de av oss som er ikke-binære og verken mann eller kvinne må lyve og si at de er enten mann eller kvinne, selv om ikke-binære kan ha akkurat like stort behov for behandling som andre.

Fare for diskriminering og hatkriminalitet
Helsevesenet sin jobb er og burde være å fremme god fysisk og psykisk helse. Realiteten her er 1-3 år med en invaderende og krevende utredning som for en del kan sette de i reell fare for diskriminering og hatkriminalitet. 

Det er nemlig krav om at du må leve som det kjønnet du identifiserer som i minst et år før du kan få noen som helst behandling.

Dette er ikke noe som bedrer en persons helse, heller tvert imot, da dette i stor grad kan påvirke ens psykiske helse.

Les også Miniserie: Kjønnsidentitet 

Få får det tilbudet de ønsker
Tall for 2017, og tidligere år viser at bare rundt 20-30 % av de som blir henvist til NBTS får behandling, mens resten står uten noe tilbud. Så hva gjør du hvis helsevesenet svikter deg? Det er mange som velger å gå til private aktører som tilbyr mye av den samme behandlingen. Behandlingen har en ganske heftig prislapp for de fleste av oss.  Hovedsaklig er disse mulighetene tilgjengelig for de av oss på sentrale østlandet. Dette skaper klasseforskjeller, der noen får den hjelpen de trenger, mens noen blir stående utenfor.

Det er stor enighet om at dette ikke er et system som funker for noen. NBTS sliter med arbeidsmiljøet, mange barn, unge og voksne får ikke den hjelpen de trenger, alle organisasjonene som jobber med dette mener at noe må endres.

Helsedirektoratet og helseministeren mener også at noe må til og det er satt igang arbeid for å bedre situasjonen. Men vi ser fortsatt ikke noe tegn til reell endring.

Hjelp må gis etter behov 
Skeiv Ungdom krever at transpersoner skal få den behandlingen de trenger, når de trenger den, på bakgrunn av behov og ikke hvilke ord man bruker om seg selv. Tilbudet må desentraliseres, både så flere kan få hjelp der de bor eller i nærheten, og så man har en reell mulighet til å klage og få en ny vurdering.

Vi ønsker å kunne møte nye og gamle medlemmer og si at vi har et fantastisk helsevesen og anbefale de å søke behandling hvis de trenger. Vi ønsker å kunne møte de etter de har vært på sin første time med et smil i ansiktet.

Vi ønsker å høre de fortelle om at de ble møtt som den de er, kanskje for første gang, møtt med respekt, og at de har troa på fremtida.

 


TEKSTFORFATTEREN:

Ask Aleksi Berglund, politisk nestleder i Skeiv Ungdom.

Ask Aleksi Berglund
Politisk nestleder i Skeiv Ungdom
@Skeivungdom på Instagram.

 


Før du stikker – vil du skrive neste innlegg om helse, rettigheter eller samfunn? Send en mail til flytfrem@gmail.com
Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

Gjennomslag for den tause majoriteten!

På valgnatta i fjor sa Bjørnar Moxnes at Sylvi Listhaug skulle fjernes fra regjeringa. I skolevalgkampen sa Rød Ungdom det samme: Rødt skulle inn og Listhaug skulle ut. 6 måneder etter at Rødt kom inn på Stortinget, har vi altså klart å innfri løftet vårt. Sylvi Listhaug er endelig ute av regjeringa.

Dette er en seier for den tause majoriteten som er lei av en justisminister som pisker opp fremmedhat og rasisme. Tusenvis på tusenvis av nordmenn har som en motvekt til Listhaug slått ring om solidariske verdier gjennom blant annet overveldende store donasjoner til Leger Uten Grenser.

Det var på høy tid at Listhaug gikk av. Som minister har Listhaug vært alt annet enn en ansvarlig statsråd. Med bakgrunn i PR-bransjen har hun fått mer oppmerksomhet om retorikken enn politikken. Saken som ledet til mistillitsforslaget er det siste i en rekke av eksempler på hvordan hun sporer av debatter med usaklige og farlige utsagn.

Et oppgjør mot en retorikk som polariserer
Rød Ungdom er helt tydelig: Listhaug er ikke et offer. Mistillitsforslaget som Rødt stilte, handlet ikke om innskrenking av ytringsfrihet, heksejakt eller knebling av debatten. Det handler om å ta et oppgjør med en retorikk som puster på det hatet som stod bak 22.juli tragedien. Når Sylvi Listhaug mottar blomster fra den nynazistiske organisasjonen Vigrid har det gått for langt. «Vis meg dine venner, og jeg skal si deg hvem du er» er det et ordtak som heter.

Vi må tørre å snakke om framveksten av høyreekstreme meninger som har skjedd de siste årene. Dette har blant annet Sylvi Listhaug hatt et ansvar for, gjennom å stadig flytte grensene for hva som er greit å si om andre mennesker uten at det får konsekvenser. Når hun ikke selv tok ansvar for det, var det på høy tid at hun bukket under for presset fra Rødt og tok hatten sin og gikk.

I forlengelsen av det må vi rette oppmerksomheten mot personen med det øverste ansvaret for regjeringa, nemlig statsminister Erna Solberg. Listhaug har blant annet langet ut mot «godhetstyranniet», ment at flyktninger blir båret på gullstol til Norge og koblet Arbeiderpartiet til terrorisme. All den tid har Solberg sittet helt stille i båten, uten at det fikk konsekvenser for hennes statsråd.

Resultatet er at debattklimaet har blitt hardere, norsk politikk har blitt mer polarisert og høyreekstreme holdninger stimuleres. Erna Solberg må begynne å ta sitt ansvar som statsminister på alvor, om hun virkelig skal være «en statsminister for alle» slik det hevdes at hun er på Høyre sin Facebook-side.

Sylvi Listhaug har klaget over at norsk politikk har blitt en barnehage. I den barnehagen er Listhaug den største bølla og Solberg har vært en dårlig barnehagesjef.

Fremover forventer vi at splittende og hatefulle utsagn fra Solberg sitt Regjeringskollegiet blir slått ned på.

Norges internasjonale rykte skal kjennetegnes av det samholdet og fellesskapet vi viste etter 22. juli, ikke hatefulle ytringer og høyrepopulisme. Da må det bli en kursendring.


TEKSTFORFATTEREN: 

Tobias Drevland Lund
Leder i Rød Ungdom
@RodUngdom på Twitter
@Rod_ungdom på Instagram 



Før du stikker
– vil du skrive neste innlegg om politikk eller samfunn?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

Folkestyre, ikke vanstyre!

Makta skal ligge hos folket. Likevel prøver de blå, med støtte fra Arbeiderpartiet, å flytte makta vekk fra folk. Denne gangen er det kontrollen over norske energiressurser som skal flyttes fra deg og meg til politikerne i Brussel.

Regjeringen ønsker at Norge skal slutte seg til EU sitt energibyrå ACER, som tilsvarer Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) og Statnett. Byrået er et overvåkningsorgan med ansvar for at EUs regelverk for elektrisitets- og gassmarked følges og gjennomføres. ACER har håndhevings- og vedtaksmyndighet, noe som vil bety inngrep i nasjonal styring og kontroll.

Regjeringens iver etter å ta makt fra norske folkevalgte til politikerne i Brussel er parodisk. Energiressursene i Norge er nøkkelen til vår velstand og vår velferd.

Når selv kontrollen over energiressursene våre skal flyttes fra det norske folk kan man spørre seg om det finnes en makt regjeringen ikke er villig til å gi Brussel?

Hvor mange EU-politikere kan du navnet på?  Jeg er sikker på at det er færre enn du kan telle på en hånd, hvis du i det hele tatt kan navnet på noen. Det er problematisk at kontrollen over norsk energi skal gis til politikere som ikke er valgt av det norske folk, som ikke kjenner til betydningen av vannkraft for folket i kommuner som Sirdal og politikere som har ansvaret for hundre ganger så mange folk som vi har i Norge.

Makta som regjeringa vil overføre til EU, sett sammen med kommunereform og regionreform, viser regjeringspartienes sanne mål og ønske: sentralisering – koste hva det koste vil.

På motsatt side av skalaen finner vi Senterpartiet. Vi mener at mennesker med makt over eget liv og eget samfunn tar ansvar og gode avgjørelser. Senterungdommen vil at du skal ha makt over eget liv, og derfor er vi i mot de gjentatte angrepene på norsk demokrati.

Det er et gode at kontrollen over norsk energi ligger hos folk som du og jeg kan stemme på i valg. Det er et gode at politikerne kan stilles til ansvar for avgjørelsene de tar på våre vegne. Disse godene mister vi ved å slutte Norge til EUs energibyrå. Vi vil ikke at politikere som ikke kan stilles til ansvar skal forvalte din og min hverdag.

Stortingsflertallet har et stort ansvar når de behandler Norges tilslutning til EUs energibyrå. Vi må regne med at regjeringspartiene fortsetter kampen for privatisering, liberalisering og sentralisering. Ansvaret ligger i stor grad hos Arbeiderpartiet. De må svare på spørsmålet: skal vi ha nok en stortingsperiode preget av vanstyrt demokrati hvor makt flyttes fra folk ved hver mulighet?

 


TEKSTFORFATTEREN:

Ada
Ada Johanna Arnstad
Leder i Senterungdommen
@Senterungdommen på Twitter 

 



Før du stikker
– vil du skrive neste innlegg om politikk eller samfunn?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

Matlaging vekker savn og sorg hos flyktninger

[dropcap]Den 15. mars for syv år siden startet konflikten i Syria. Siden den gang har over 5,5 millioner mennesker blitt drevet på flukt, ifølge tall fra UNHCR.

I Jordan er 657 628 syrere registrert som flyktninger, hvorav cirka 80% lever utenfor flyktningleirer. Jordan er et fredelig land, men livssituasjonen for syriske flyktninger er likevel utfordrende.

Her er en bit av historien til Reem*(36) som jeg hadde jevnlig kontakt med over seks måneder.

Mor og barn flyktet fra Damskus da ektemannen ble fengslet
Reem bor i Amman med sine fire barn og er aleneforsørger. Reem fortalte meg at Bashar al-Assads folk tente på mange hjem i deres nabolag. Etter at et luftangrep rammet barnas skole bestemte hun og ektemannen seg for å flykte til Damaskus, for å sikre barnas trygghet.

De bodde i Damaskus i flere måneder. En dag hennes ektemann var på vei hjem fra jobb, ble han og svogeren arrestert og satt i fengsel. Dette er nå over fem år siden.

Hun ikke har sett ham siden han ble tatt, delte hun med trist stemme. Hun vet ikke om han fortsatt lever under fangenskap eller er død.

Reem og barna tok risikoen det er å flykte til Jordan på en irregulær måte, og ble registrert som flyktninger der.

Kilde: Siri-Christine

Livet før krigen.
En dag i februar 2017 var jeg på frokostbesøk hos Reem. Hun så ut gjennom kjøkkenvinduet, og fortalte at i Syria hadde de hver helg reist til småbruket sitt utenfor Homs by, hvis det var like fint vær som denne dagen. Der pleide de å svømme i bassenget og slappe av i hagen. Hele familien var samlet, og ofte var foreldrene hennes og søsken med sine ektefeller og barn på besøk.

Smilende fortalte Reem at ektemannen pleide å dyrke frukt og grønnsaker på småbruket, som hun tilberedte mat av. I årene før krigen dyrket de mye av ingrediensene de brukte i matlagningen på småbruket.

Jeg ga Reem komplimenter for hvor smaksrik oliven og ‘makdous’ var. Makdous er aubergine fylt med paprika og valnøtter konservert i olje. Hun understrekte fornøyd at hun hadde tilberedt det selv.

Matlaging bringer frem savn
Aubergine og oliven smakte enda bedre da hun var i Syria enn i Jordan, sa Reem. Når hun tilberedte oliven og ‘makdous’ i Jordan, så følte hun seg dårlig. «It makes me think of my husband, and I miss him», sa Reem med tårer i øynene. Å tilberede og spise ‘makdous’ brakte minner forklarte Reem. I Syria pleide hun å kose seg, «enjoy», mens hun lagde maten. «I felt happy and it gave a good taste», delte hun.

Kilde: Siri-Christine

Først trodde jeg Reem refererte til kvaliteten på ingrediensene og deres innvirkning på rettens smak, siden de pleide å dyrke egen mat i hjemlandet. Snarere vektla hun at smaken ikke var den samme, fordi hun tidligere pleide å kose seg med matlagningen.

Å lage mat i Jordan vekket et savn etter ektemannen. Hun betraktet dette som en årsak til at maten ikke lenger smakte like godt. Følelser og smak blir på denne måten knyttet sammen.

Hver gang Reem tilbereder eller spiser ‘makdous’ erindrer hun tap av eiendom, splittelse fra familie, og savn av ektemann. Frokost fungerer dermed som en daglig påminnelse om splittelse, tap og savn som får utslag som en kroppslig smerte.

*Navnet er endret.


TEKSTFORFATTEREN: 

Siri-Christine Mobekk 
Masterstudent Sosialantropologi ved UiO
@sirichristine

 



Før du stikker
– vil du skrive neste innlegg om livstil eller samfunn?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

Å aldri føle seg helt hjemme!

[dropcap]Født og oppvokst i Norge. Bodd, studert og jobbet i Oslo. Født i Norge, men med en bakgrunn som kjem til å prege meg resten av livet.

Jeg har nemlig foreldre fra ulike land. Så utrolig kult og fascinerende, tenker du kanskje. En real miks. Dessverre føles det ikke alltid slikt. Spør du meg kan det være utfordrende. Utrolig vanskelig. Tøft. Og det er noe jeg har blitt mer og mer bevisst på de siste årene.

Jeg blir sett på som turist i mine foreldres hjemland og for mørk til å være «norsk».

Som barn var jeg naiv og vokste opp i en slags «prinsesseboble» på vestkanten av Oslo, selvfølgelig. Direkte ærlig, spontan og følte meg som «alle andre» hvite barn i barnehagen..

Jeg spilte/spiller fiolin, dro på SFO, dro på svømming, spilte/spiller fotball og deltok på alle aktiviteter, på lik linje som alle andre barn. Som barn tok jeg det kanskje som en selvfølgelig. En selvfølge om at alle skal ha de samme mulighetene og at alle blir behandlet likt.

Det var ingen forskjellsbehandling. For i barnehagen ble jeg nemlig lært opp til at alle mennesker er like mye verdt.

Hver og en skal ha like stor bit av den gode og saftige sjokoladekaken. Den skal fordeles likt – uansett hvor mye du elsket sjokolade mer enn «alle andre». Ironisk nok, jobber også far i barnehagen. Og ja, jeg ble kanskje «heiet» på av foreldrene mine til å delta og ja, kanskje til og med integrert av dem. De har studert i Norge, snakker norsk og jobber og skatter i Norge. De har tross alt vært i Norge i mer enn 35 år. Mye lengre enn mitt liv, mulig også lengre enn ditt eget liv.

Etter ungdomsårene mine i Norge, valgte jeg å flytte på meg. Ut av Norge. Utallige mange «tilfeldige sikkerhetskontroller» man må igjennom, forresten. Først dro jeg til Frankrike, så Australia, deretter Colombia og nå Nepal.

Etter å ha blitt kjent med mange ulike mennesker på reisene, har jeg nå, godtatt det faktum at jeg aldri kjem til å føle meg helt hjemme, noe sted. «Hvor kommer du fra?» er som regel det første spørsmålet jeg får når jeg hilser på nye mennesker. Dette før de engang spør om navnet mitt. «Vel, jeg er født i Oslo, har foreldre fra Asia og jobber nå i Nepal». «Ah, men jeg møtte en hvit og blond person fra Norge. Er man mørke i Oslo?», forsetter gjerne spørsmålene. Nei, jeg forstår at det ikke er et enkelt regnestykke.

Jeg er en sjelden gang og besøker hjemlandene til foreldrene mine. «Hvor kommer du fra?» er ofte spørsmål som dukker opp der også. Da jeg var liten svarte jeg hensynsløst «Norge» uten å tenke meg om. Men de siste årene har likevel tanken streifet meg; «Men hallo, jeg ser ut som dem, de lokale». Mørk, sort hår og snakker det lokale språket. Likevel, anser de meg som turist.

I Norge blir jeg aldri mer enn andregenerasjons innvandre – og i utlandet forblir jeg turist. Det er definisjonen på å aldri føle seg helt heime.

Jeg vil aldri bli sett på som en fullverdig innbygger av noe som helt land. Den følelsen er tøff å tenke på.

Hilsen en som aldri føler seg hjemme.


TEKSTFORFATTEREN:


Thanuya Sivanantharajah
Jurist
@thanuya2412 på Instagram 

 



Før du stikker
– vil du skrive neste innlegg om kultur, identitet eller samfunn?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

Utdanning er en rettighet, ikke en vare!

Hei du! Ja, du der. Går du på videregående? Kunne du tenke deg å begynne på universitet eller høgskole når du er ferdig? Eller kanskje du allerede har begynt?

I Norge har vi den luksusen at vi kan bekymre oss mer for hva vi skal studere enn om vi kan studere i det hele tatt. Vi har jo Lånekassen, og studentskipnaden, og studentdemokratiene som passer på at våre rettigheter som studenter blir ivaretatt.

Dette er dessverre ikke tilfellet for alle studenter globalt. I mange land er det bare de rike, noen veldig få og privilegerte, som får gleden av å ta en bachelor- eller mastergrad. Hvorfor? Fordi høyere utdanning i de fleste land er veldig dyrt. Dette bidrar til at eksisterende klasseforskjeller blir overført fra en generasjon til den neste, og at de fattigste i samfunnet blir ekskludert.

Les også Ban vei: bryt gammeldagse kjønnsdelte valg i utdanning!

Et annet voksende problem i universitets- og høgskolesektoren er at mange nasjonale myndigheter ikke prioriterer høyere utdanning i sine budsjetter. Mangel på statlig støtte har ført til at flere private aktører har kommet inn på markedet for å tilby høyere utdanning. I tillegg har dette ført til at flere universiteter er nødt til å ta oppdrag betalt av næringslivet, siden de ikke får penger fra staten til å drive forskning.

Kilde: Screenshot UniversityInc.org

Det vil si at firmaer betaler for at forskere skal finne ut av noe. Dette er ikke nødvendigvis dårlig, men vi bør ikke ha for mye av det, for noe forskning må også være basert på forskernes egne nysgjerrighet og interesse i å drive fagfeltet videre. I tillegg er det en fare for at forskere ikke kritiserer det de mener er galt i samfunnet, fordi de er redde for at det kan få konsekvenser for deres personlige sikkerhet eller at de mister stillingen sin på universitetet om de er kritiske til myndigheter eller til ledelsen ved universitetet.

Vi i Studentene og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) mener at utdanning er en rettighet som alle skal ha tilgang til.

I dag blir utdanning i økende grad sett på som en vare, altså noe som kan kjøpes og selges, og som noen profitterer på.

Vi kaller dette fenomenet kommersialisering av høyere utdanning og fokuserer på det i vår politiske kampanje denne våren. Vi har snakket med flere organisasjoner vi samarbeider med i land som Zimbabwe, Colombia og Sør-Afrika, som blant annet forteller om studenter som ikke får tilgang til høyere utdanning, at de fleste bare får tilgang til lavkvalitetsuniversiteter som kun er opptatt av å tjene penger på studentene, om forskere som ikke får faste stillinger, og generell utrygghet på grunn av manglende finansiering fra staten.

Men hvorfor skal vi bry oss? I Norge har vi jo det jo så bra? Vi i SAIH klarer ikke å slå oss til ro med det, for vi er opptatt av studentsolidaritet

– vi jobber for at studenter over hele verden skal få tilgang til kvalitetsutdanning, på barneskolen og helt opp til universitetet.

For å skape interesse rundt temaet på en humoristisk måte, har vi ”laget” et falskt universitet som heter University Inc.! Det er skikkelig dårlig, har lav kvalitet og er bare opptatt av å tjene penger på studentene. Vi vil vise norske studenter at dette faktisk er en virkelighet i mange land og at vi må kjempe for å motarbeide de negative konsekvensene av økende kommersialisering i universitetssektoren sammen med studenter over hele verden.

Du kan se ”rektoren” reklamere for det fantastiske universitetet og lese mer om tematikken og SAIH på vår kampanjeside. Håper dere vil være med på å spre ordet om at utdanning er en rettighet, og ikke en vare gjennom å dele i sosiale medier.

Gjør utdanning til en kampsak, du også ! 


TEKSTFORFATTEREN:


Beathe Øgård

Leder i SAIH
@SAIH_org på Instagram
@SAIH på twitter


Før du stikker – vil du skrive neste innlegg om inkludering, utdanning og samfunn? Send en mail til flytfrem@gmail.com.
Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

Å bli voksen som funksjonshemmet

Tradisjonelt har funksjonshemming vært knyttet til en medisinsk forståelse, nå er det mer vanlig å se på samspillet mellom individ, samfunn og situasjon.

Fast jobb, egen bolig og familie er for mange den ideelle verden når man tenker på å bli voksen i ungdomsårene.  Veien for å komme dit krever ofte hardt arbeid, dedikasjon, nettverk og litt flaks. Men hva gjør man og hvor ender man opp om veien til fast jobb, egen bolig og familie blir ekstra utfordrende fordi samfunnet ikke er bygget etter dine behov?

Drop-out blant mange grupper av unge med kroniske sykdommer og nedsatt funksjonsevne  i videregående skole er langt høyere enn den generelle befolkningen opp i hele 69% for enkelte grupper, der den generelle befolkningen ligger på 19%.

Hvorfor, spør du? Jo, for selv om vi har en utrolig bra skole i Norge er det også her noen grupper som faller utenfor.

For mange starter det ofte allerede i barneskolen med dårlig spesialundervisning av ufaglærte assistenter utenfor klasserommet og mangel på pensum og undervisning tilpasset dine behov. Du blir allerede fra starten segregert fra ’’normalen’’ i samfunnet. Vi vet også at funksjonshemmede barn oftere blir utsatt for mobbing enn andre barn, noe som igjen ofte bidrar til psykiske helseutfordringer. Denne starten følger deg igjennom hele grunnskolen og mange går over til videregående med meldekort, uten å ha alle karakterene på vitnemålet eller de søkes inn på særskilt grunnlag.  

Skjermbilde fra http://www.equitytool.org/equity

Mange opplever dessverre at mangelen på god spesialundervisning og tilrettelegging også er å finne på videregående skoler. Mange henger også langt etter faglig og med helseutfordringer blir dette for hardt for veldig mange og de dropper ut.  De gir rett og slett opp, og det er ikke så rart.

For funksjonshemmede er det en 40% mindre sjanse for å få seg jobb, selv med den samme utdanningen og kompetansen som funksjonsfriske.

40 %! Dette er unge folk som har jobbet seg igjennom grunnskole, videregående og høyere utdanning for å kunne jobbe og kjøpe sin egen bolig . Det er unge, arbeidslystne mennesker som vil bidra til samfunnet. Det er mennesker som deg og meg, som ikke ønsker å måtte gå på NAV. Men dessverre så har skolesystemet fra starten av ødelagt denne muligheten for de.

Vi lærer å skille ut mennesker ut fra funksjonsnivå. Fordi de trenger en tilrettelegging skolen ikke greier å gi på en god måte – som fører til segregering. Vi blir lært allerede som barn at funksjonshemmede ikke har en plass i den ´´normale´´ delen av samfunnet og at de ikke greier å prestere på lik linje som alle andre. Vi lærer Ola og Kari Normann allerede i 6 års alderen at den dagen de blir arbeidsgivere så er ikke ansettelse av funksjonshemmede ett alternativ. Fordi de aldri har fått se hvor lite tilrettelegging som skal til for at en funksjonshemmet skal kunne yte på lik linje som funksjonsfriske, om ikke bedre. Og vi går glipp av erfaringer og perspektiver funksjonsfriske kanskje ikke har

Vi har et stort problem i dagens skolesystem, som får alvorlige konsekvenser i det lange løp. Det er på tide å se potensialet til hver enkelt elev, og gi alle like muligheter til å delta i samfunnet.


TEKSTFORFATTEREN:

Camilla Lyngen
Styreleder i Unge funksjonshemmede
@camillalyngen
@ ungfunk på Instagram
@ungfunk på twitter

 


Før du stikker – vil du skrive neste innlegg om inkludering, utdanning og samfunn? Send en mail til flytfrem@gmail.com.
Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

 

 

 

Globalisering – hva nå?

[dropcap]Det er ofte sånn at de ordene man hører, og selv bruker, er de som er vanskeligst å definere. Globalisering er et sånt ord. Søkeordet ”globalisering” gir over 49 million resultater på Google. Bruker du i stedet Google Scholar får du treff i over to millioner vitenskapelige artikler.

Én av grunnene til at globalisering nevnes så ofte er at begrepet favner utrolig mye. Store norske leksikon definerer ”globalisering” som ”økonomiske, politiske, materielle og kulturelle forflytninger, kontakter og påvirkninger som…skjer i en verdensomspennende målestokk”. En mer praktisk forklaring ble gitt av økonomen John Maynard Keynes allerede i 1920. Keynes skriver at en innbygger i London kunne bestille varer fra hele verden eller investere i naturressurser i ethvert verdenshjørne – alt mens han lå i sengen og drakk morgenteen sin.

Globalisering, særlig flyten av varer og tjenester over landegrenser, fikk nok et mye større omfang enn selv Keynes så for seg i 1920. Frihandel og bedre transportmuligheter har gjort det lettere for land å både eksportere og importere, slik at nordmenn kan spise frukt fra Sør-Afrika, selge laks til Singapore, investere i Argentina og outsource IT-avdelingen til India. Mens verden har blitt stadig mer globalisert har andelen som lever i ekstrem fattigdom falt drastisk.

Nyhetskanaler og sosiale medier har ført til en informasjonsflyt over landegrenser, og mer kunnskap om, og påvirkning fra, forskjellige kulturer. Økende internasjonalt samarbeid og diplomati har hjulpet til med å spre ideer om menneskerettigheter og demokrati. Alt i alt høres globalisering ut som om en sweet deal.

Likevel er globalisering i hardt vær, og under angrep fra begge sider av politikken.

Politikkens venstreside ser den som en et utslag av global urettferdighet, blant annet fordi forbrukere og produsenter i vesten har nytt godt av lave lønninger og dårlige arbeidsforhold i utviklingsland. Høyresiden ser globalisering som en trussel mot nasjonale bedrifter, fordi de må konkurrere med utenlandske i et marked med stadig høyere forventninger fra forbrukerne.

kilde: seppo.net

Globalisering utfordres av proteksjonisme, ideologien der stater forsøker å beskytte sine bedrifter mot utenlandsk konkurranse. Et eksempel på dette er Trumps nylige forslag om å radikalt øke tollen på stål og aluminium, som EU møtte med varsel om økt toll på blant annet appelsinjuice, peanøttsmør og bourbon.

Globaliseringens svakheter ble blottlagt under 2000-tallets finanskrise, og gjennom økende ulikhet. Dette knytter seg først og fremst til de økonomiske virkningene av globalisering. Men også de verdimessige virkningene av globalisering er under press. Populistiske partier har vunnet terreng på begge sider av Atlanterhavet, og er til og med å finne i regjeringskontorer. Denne politiske tendensen utfolder seg samtidig som flere og flere mennesker legger ut på flukt. I 2017 var 65,5 det millioner flyktninger verden over. Tallet på flyktninger har steget for hvert år de fem siste årene.

I følge David Miliband, tidligere utenriksminister i Storbritannia, er behandlingen av flyktninger et barometer for karakteren, stabiliteten og verdiene i det internasjonale systemet.

Verdens land, og mellomstatlige organisasjoner, har vist at de er uten evne til å redusere antall flyktninger i verden. Konfliktene som tvinger mennesker ut på flukt blir ikke løst. Noen av verdens mest utviklede land nekter å ta klimaendringene, som antas å utløse fremtidens flyktningbølger, alvorlig.

Globaliseringen har fått seg noen skudd for baugen. Om verden noen gang kan finne tilbake til 1900-tallets optimisme og ambisjoner internasjonalt samarbeid er usikkert. Selv om økonomiske konsekvenser kanskje er de mest synlige, er det utvilsomt verdiene som må repareres for at internasjonalt samarbeid skal kunne utvikle seg. Flyktningkrisen er en test for om ideen om et internasjonalt samarbeid i det hele tatt er meningsfull.


TEKSTFORFATTEREN

Mathilde

 

Mathilde Mehren
Student,  internasjonale studier og jus
@MehrenM

 


Før du stikker
– vil du skrive neste innlegg om migrasjon og globalisering?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

Hudfarge og kjønn er viktig for hvordan vi behandles: det har det aldri vært tvil om!

Samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali har det siste halve året fått mye oppmerksomhet i media. Gjennom sine treffsikre tekster om feminisme og anti- rasisme har mange mennesker i Norge fått øynene opp for 19-åringen som bruker mye av tiden siden på å løfte frem viktige spørsmål samfunnet trenger å stille seg.

Første og hittil eneste gang jeg møtte Sumaya var på toget på vei til Arendalsuka i fjor sommer. På starten av togturen satt vi ovenfor hverandre og ventet på at konduktøren skulle sjekke billettene våre. Han sjekket min billett ved å si «billett takk», men da han kom frem til Sumaya brukte han engelsk: «do you have the ticket?». Sumaya og jeg så på hverandre og smilte, et smil fullt av forståelse om at begge hadde opplevd dette før til tross for at jeg denne gangen fikk spørsmålet på norsk.

Hendelsen i seg selv er ufarlig fordi konduktøren antakeligvis ikke mente noe vondt med å snakke engelsk, han hadde sikkert ingen vonde hensikter og kan unnskyldes ved at han tenkte engelsk er greit siden han var usikker. På den annen side er hendelsen kun én i rekken av mange små situasjoner vi ikke- hvite nordmenn opplever i løpet av et år som påpeker at vi ikke er helt norske, og som indirekte sier at vi ikke hører hjemme her. Det triste med denne historien er at oppmerksomheten Sumaya skulle vise seg å få de neste seks månedene har vært mye styggere, mer sårende og ikke minst truende enn hva mange kunne tenke seg.

Reaksjonene som kom frem da hun ble kåret til årets Bodøværing fokuserte mye på at hun ikke var en verdig vinner fordi hun er en nordmann med svart hud og hijab. Hennes foreldre er somaliske, hennes religion er Islam, og hennes kjønn er kvinne. For Sumaya og andre mennesker med mørk hudfarge er det ikke noe nytt å bli stigmatisert eller definert av utseendet, det samme gjelder de som deler hennes kjønn: Kvinner.

Vi kan ikke ta av oss kjønnet vårt, og vi kan ikke skifte hudfarge. Det betyr at selv om media ikke alltid skriver om rasisme og kvinneundertrykking skjer det fortsatt. Dette er hverdagen for mange.

Daglig opplever afrikanske menn i Norge å bli omtalt møtt som kriminelle, gutter med mørkere hudfarge stoppes av politiet, kvinner antastes, og muslimer omtales som rotter og dyr. Den bevisstheten mange nordmenn nå viser ovenfor feminisme og anti-rasisme trenger vi hele året. Vi trenger at jenter med hijab kan snakke fritt og åpent uten å bli gjort til narr. Vi trenger at majoritetsbefolkningen i Norge anerkjenner en enkel setning: Kjønn og hudfarge er viktig for hvordan vi behandles, også selv om vi, media, eller politikerne ikke snakker høyt nok om det.

Det kan høres krast ut, men det må likevel sies fordi det er så mange som meg som føler og tenker det: Store deler av majoritetsbefolkningen (den hvite befolkningen) er ikke oppmerksomme sine egne privileger, for eksempel å kunne ytre seg tilnærmet fritt i Norge uten å få hudfargen din kastet i ansiktet. For hvorfor er det sånn at når en etnisk norsk mann sier noe i media blir han møtt med «jeg er uenig med deg fordi…» men når en mørk og islamsk kvinne ytrer seg blir hun møtt med «dra tilbake dit du kom fra» eller draps og voldtektstrusler som til slutt ender med at hun må gå med voldsalarm og få sin frihet begrenset.

Hva skjedde med å kunne diskutere sak? Alene er man tydeligvis ikke nok – man er avhengig av støtte fra andre i nettopp majoritetsbefolkningen for å bli legitim. For å kunne ytre seg kan det virke som om man først må skaffe seg en viss forankring hos mennesker som ikke har gått i dine sko, og aldri vil bli møtt med de samme frasene som deg. Dette er slitsomt, og en mekanisme det er vanskelig å skjønne før man har opplevd det selv.  

For mange har det aldri vært tvil om at utseende spiller en stor rolle. Hvis noen forteller deg om det, ikke bli defensiv og nekt. Lytt. Om du har opplevd diskriminering fordi du er mørk i huden eller kvinne er du klar over det. Hvis ikke håper jeg du er litt mer klar over det nå.


TEKSTFORFATTEREN:
Philip Rynning Coker
Leder i Norsk Folkehjelp Solidaritetsungdom
@UngOgSolidarisk


Før du stikker – vil du skrive neste innlegg om rasisme, inkludering og integrering? Send en mail til flytfrem@gmail.com.
Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

Heia kvinnedagen, men hva er egentlig feminisme?

[dropcap]Damer og herrer, kvinns og dudes, jentutter og guttekrutt! 8. mars er her og med det enda en mulighet for oss til å snakke om menneskeverd, likestilling og feminisme.

Med andre ord: tre av mine favorittsamtaleemner. Vi får sjansen til å gå i tog for viktige ting, kjenne på fellesskapet som ligger i engasjement i store grupper, og til å stå opp for ting som er viktig i verden.

Problemet er jo bare at disse tre ordene nevnt over er fryktelig store ord. Det ligger så mye politikk, så mye uenighet, så mye politisk korrekthet, og for mange-sikkert en del muligheter til å føle at man tråkker feil i disse begrepene. For hva er egentlig feminisme?

For å gjøre det litt enklere for oss alle har jeg derfor stilt tre jenter fra forskjellige land et par spørsmål om 8. mars og likestilling slik at vi kan se hva disse ordene og flytende begrepene betyr i det virkelige liv og for vanlige kvinns. Møt Burcu, Elisabetta og Janice fra henholdsvis Tyrkia, Italia og Taiwan.

Spørsmål 1: Er kvinnedagen viktig for deg?
Burcu: Det er et vanskelig spørsmål. Når jeg tenker på det i en global kontekst ser jeg at denne dagen er forskjellig i alle land.

I Tyrkia er det ikke en dag vi feirer, men en dag vi hever våre stemmer! Helt ærlig minner kvinnedagen meg alltid på at vi som kvinner strever i en mannsdominert verden!

Elisabetta: Ja, det er den. Det er en fin anledning til å fokusere tankene våre på kvinner, spesielt for de som sjeldent gjør akkurat det. Det er viktig å huske på historiene til kvinnene som kom før oss- hva de har gjort for å få rettigheter og likestilling. Vi tar så mye for gitt, men det var mange kamper som ble kjempet før vår tid, og det er fortsatt så mye å gjøre. Nå er det vår tur til å bidra!

Janice: Ja!

S 2: Blir kvinnedagen markert på noen måte i ditt hjemland, og har du tenkt til å markere dagen her i England?

Burcu: I Tyrkia har vi en svær parade I den travleste gata på 8. mars. Jeg elsker det! Da føler man virkelig kvinnelig solidaritet og mobilisering! Det gir meg håp og styrke for fremtiden vår!

Elisabetta: I Italia har vi ingen spesifikk seremoni. I noen byer går man i tog, i andre byer gjør man noe annet. De siste årene har bevisstheten rundt dagen og hvor viktig den er økt, spesielt knyttet til kampen mot vold mot kvinner. I år, for eksempel, har en feministbevegelse som heter ”Non Una di Meno” (ikke én mindre) annonsert en streik for å øke oppmerksomheten rundt dette temaet. Jeg bor i et hus fullt av kvinner så jeg feirer som oftest kvinnedagen med små, personlige ritualer og så er jeg med på de mer politiske tingene når det blir arrangert i byen min. I år er jeg i York og tar en master i ”Women’s studies’ så jeg er ekstra engasjert. Instituttet mitt arrangerer en hel dag med feministiske seminarer som jeg gleder meg skikkelig til!

Janice: Nei, dessverre er ikke kvinnedagen noe populær I Taiwan, så jeg markerer det vanligvis ikke. Her i England har jeg planer om å delta på noen av seminarene.

Burcu deler hva feminisme betyr for henne.

S 3: Hva betyr likestilling for deg?

Burcu: Like politiske, økonomiske og sosiale rettigheter og muligheter uavhengig av kjønnsidentitet.

Elisabetta: Det betyr mange forskjellige ting, det er vanskelig å få med alt! Jeg syns menn og kvinner skal behandles likt og ha like muligheter. Det handler ikke bare om lover, det handler om stereotypiene i samfunnene våre. Det første vi må gjøre er å dekonstruere konseptet kjønn.

Janice:

Man skal ha de same rettighetene, de same mulighetene til å utvikle sine ferdigheter, sine personligheter og sine karrierer. Nei til stereotypier!

S 4: Identifiserer du deg som feminist?

Burcu: Ja, og jeg er veldig stolt av det! Jeg syns alle burde være feminister uansett kjønn!

Elisabetta: Ja, det gjør jeg. Men jeg tenker at begrepet ’feminist’ ofte er preget av stereotypier og forenklinger. Det er en så kompleks bevegelse, som har endret seg så mye over mange år. Folk bruker ordet uten å tenke over historien og implikasjonene som ligger bak. Vi trenger at folket får mer kunnskap om dette, for uten kunnskap kan man ikke gjøre seg opp en egen mening, og da finner man ikke sin egen feminisme. Jeg jobber fortsatt med å finne min måte å være feminist på.

Janice: Ja!

S 5: Opplever du at det er forskjeller mellom deg og dudes i hjemlandet ditt som stammer fra kjønnsstereotyper?

Burcu: I Tyrkia føler mange kvinner seg truet bade politisk og sosialt. For det første er vår forståelse av å føle trygghet fryktelig forskjellig fra menn. Når vi tar bussen om natten føler vi oss ikke trygge, vi føler vi må beskytte oss mot seksuell trakassering eller vold fra menn. På det politiske planet er vi målskivene for konservative politikere- selv for måten vi ler på. Altså, som kvinne blir du konstant fortalt av samfunnet at ”du må oppføre deg ordentlig”. Dette er urettferdig og uakseptabelt, og det er ingen tvil om at det påvirker hvordan kvinner tenker og ter seg.
Elisabetta: Det er mange stereotypier som fortsatt lever I Italia. For eksempel, hjemme hos flere unge par jeg kjenner er matlaging, klesvask og rengjøring fortsatt kvinneplikter, uavhengig av om begge har fulltidsjobber. Hjemmet er fortsatt en veldig kjønna arena. Mange av mine venninner blir dødsglade hvis partneren deres tørker etter oppvasken, de ser det som et kjempetegn på frigjøring- og det er latterlig.

Janice: Noen eldre folk mener fortsatt at kvinner sitt store mål i livet bør være å gifte seg, mens mannens mål er en god karriere.

Jeg har personlig fått spørsmål som ”Hvorfor må du jobbe så mye for en utdannelse og en karriere? Du bør gifte deg med en mann med en bra jobb!” eller ”Menn liker ikke kvinner som er smartere enn dem”.


TEKSTFORFATTEREN

Kari Hurum

 

Kari Hurum
Student, Conflict, Development and Governance

 

 


Før du stikker
– vil du skrive neste innlegg om likestilling og samfunn?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

 

I´m Tired of: fill in the blank.

Hvordan skal vi gjøre verden bedre? Et steg av gangen? Ved at alle gjør litt? The  I´m Tired Project gir rom for å sette ord på hva man selv opplever som en start på et oppgjør med diskriminering, stereoetyper og mikroaggresjoner.

Det begynte med pizza og foto
Paula Akpan og Harriet Evans brukte pizza som lokkemiddel da de startet det som nå er et kult eksempel på to jenter som har gjort litt og tatt et steg for å la folk selv ta oppgjør med det de er lei av. De britiske kvinnene inviterte vennene sine hjem på fotoshoot for snart tre år siden. Og det ble starten på prosjektet «I am Tired».

Med inspirasjon fra “Free the nipples og “Humans Of New York” ønsket de gjennom fotografi å formidle noe som var viktig for dem. Det hele ble til en fotoutstilling om diskriminering, stereotyper og mikroaggresjoner.

Nakne rygger med sterke personlige statements
Fotoutstillingen består av nakne rygger med setninger malt på. Slik fungerer ryggene som lerret. Alle setningene begynner med “I’m tired” (“jeg er lei av”) og fortsetter med noe personene opplever som frustrerende eller diskriminerende. For eksempel skriver noen:

“I’m tired of being JUGDED for my accent”, “I’m tired of “feminism” being a dirty word”, “I’m tired of hearing “How do you have sex?” eller ”“I’m tired of being told I sound “white”.

Bildene ble lastet opp på bloggen theimtiredproject.com, deres Facebookside og Instagram. Etter kort tid brukte de også fremmede som modeller.

28278097_10160065354785013_1201257621_oStarten på endring: sett ord på det DU opplever. 
Noe som slår meg ved dette prosjektet er måten det tar opp det som tilsynelatende er konflikter. For å eksemplifisere konfliktene får jeg lyst til å skrive: “Det være seg diskriminering av rase, kjønn eller seksualitet”, men det blir feil. Det er nemlig få spor av anklagelser i kampanjen, få fingre som rettes mot noen som har gjort noe feil. Derfor føler jeg det blir feil å si “diskriminering”, da det nettopp er et verb som hinter til et subjekt som utfører handlingen.

La meg forklare. I Marshall Rosenberg sin dialog og konflikt metodologi kan vi lære at et viktig element i konfliktløsing er å sette ord på egne følelser og behov. Istedenfor å si, “Du er alltid sen!”, foreslår han en modell hvor man først nøytralt stadfester hva som har skjedd, “idag kom du 15 minutter for sent”. Deretter hva det fikk deg til å føle, “det fikk meg til å føle meg frustrert”. Videre hvilket behov du har som ikke ble dekket, “jeg har et behov for forutsigbarhet”, og til slutt foreslå hva du heller ønsker, “derfor ønsker jeg at du i fremtiden skal komme i tide.”. Dette er lettere sagt enn gjort, men hvorfor er det så bra? Det er bra av mange grunner. Nummer en: ingen kan gå i forsvarsposisjon om dine følelser. Nummer to: ingen kan si noe på dine følelser, fordi følelsene dine er nettopp det, dine. Sier du, “jeg følte meg diskriminert” hinter dette likevel mot at noen gjorde noe, og vedkommende kan protestere å si at hen ikke mente å diskriminere deg.

Det handler ikke om anklagelser, det handler om å sette ord på egne opplevelser. Det er starten på empowerment.

28275894_10160065355495013_1752858218_o
Screenshot av @theiamtiredproject Instagram.

Fotoprosjektets fokus på det personlige følelsesaspektet ved “konflikten” er noe av det som gjør det så bra. De nakne ryggene viser en sårbarhet som igjen forsterker følelsesaspektet. Uten å ha full oversikt over tidligere kampanjer på diskriminering, og kan derfor ikke si om dette er noe nytt, føles dette nytt. Det føles som et steg videre, fremover, i oppgjøret med diskriminering, en grundigere vask/oppgjør på et nytt nivå.

Det som begynte som en blogg med bilder av venner ble i løpet av kort tid en stor suksess. Siden den gang har de blitt frontet i blant annet the Huffington Post, New York Times, TeenVouge, Buzzfeed og flere. De ble i 2016 invitert til New York for å snakke med skoleklasser og lage en utstilling.

Rom for å sette ord på egne følelser
I 2017 var de i Nairobi, Kenya, hvor jeg møtte de. I tillegg til at prosjektet kanskje kan være et nytt nivå av rengjøring eller oppgjør, gir også de unge kvinnene folk rom til å sette ord på egne følelser. Ifølge Marshall Rosenberg er nettopp dette også viktig – at man tar ansvar for egne følelser.

Selv tenkte jeg lenge på hva min setning skulle ha vært, og det slo meg plutselig. “Jeg er lei av å ønske at jeg var penere for at mine gutter kunne vist meg frem”. Det var litt sårt å sette ord på dette, men dette frustrerer meg så innmari, at jeg tenker sånn om meg selv. Det hjelper ihvertfall at jeg er bevisst på det. Det er starten på en empowerment. Nå vet jeg hva det er, og da kan jeg også gjøre noe med det inne i meg selv.

Hva er du lei av? 


TEKSTFORFATTEREN

cutmypic (1)

 

Elfi Thrane Bemelmans
Student, Kultur og Kommunikasjon Bachelor

 

 



Før du stikker
– vil du skrive neste innlegg om livstil, kultur eller samfunn?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

 

Lett å være feminist i Osloleiligheten din!

[dropcap]I Norge har jeg alltid syns at det har vært ganske lett å være feminist. Vennegjengen min (både menn og kvinns) er som meg selverklærte fans av likestilling, og bærer merkelappen uten skam.

Jeg har aldri kjent på stigma knyttet til begrepet, og har ikke hatt noen kvaler med å ta opp feminisme i en diskusjon. Det eneste jeg har sett til latterliggjøring og motstand mot feminisme har vært i media, spesielt i den mørke kroken av samfunnet vi kaller kommentarfelt.

Spol fram til 2017/18, og flytt fokuset til England. Mer presist, universitetet i York. Her spradet jeg inn, glad, feministisk, og relativt naiv. Jeg møtte kvinns og menn fra forskjellige verdensdeler, og startet etterhvert på mitt første fag med feministisk fokus (”Women, Citizenship and Conflict”). Jaggu fikk jeg ikke smelt meg en reality-check midt på tygga.

Første overraskelsen kom da vi snakket om noe så banalt som å klippe håret og flere av jentene spurte: ”Får du lov til det av faren din?”.

Altså. Får jeg lov til å klippe håret av paps? Dette spørsmålet kom opp i flere og flere samtaler om ting jeg tar for gitt. Det er ikke viktig hva pappa syns om håret mitt, tatoveringene mine, klærne mine, meningene mine. Han har ikke noe med dette å gjøre for jeg er fritt menneske med frihet til å ta egne valg.

Jeg er fra Norge, hvor det er lett å være feminist. Jeg er hvit, ikke-religiøs kvinne i et sekulært og veldig likestilt samfunn. Jeg slipper å ta hensyn til hva en religions talspersoner sier om kvinners roller, jeg slipper å ta stilling til om jeg skal bruke spesifikke kulturelle og religiøse plagg som ofte brukes i politikken til å fremme en eller annen ideologi.

Jeg kommer fra et land hvor kvinners plass på arbeidsmarkedet er en selvfølge og hvor pappaene tar pappaperm og hvor kvinners seksualitet ikke er skam eller uttalt politikk. Mange av mine medstudenter kommer fra steder og kulturer hvor dette ikke er realiteten.

De må spørre pappaene sine om å klippe håret.

Misforstå meg rett her: dette visste jeg jo om, jeg er ikke helt tapt bak en norsk boble heller. Men det har alltid vært så abstrakt. Her blir jeg fortalt om forskjellige realiteter av kvinner som selvfølgelig tar sine liv for gitt. De er sjokkert tilbake av tingenes tilstand i Norge, og som syns det er helt sykt at jeg ikke må spørre paps om lov til alle mulige ikke-fedres-business-ting. Jeg har sittet med haka plantet på brystbeinet hver gang disse samtalene kom i gang. For meg har dette vært en selvfølge.

I tillegg til å bli fortalt om disse tingene av mine venninner, lærer jeg også om den feministiske skolen i studiet mitt. Jeg får satt det de forteller meg i kontekst. Jeg får vite at ofte i historien når man sier ”alle” så menes det kanskje ”menn”. Jeg får vite at i FNs verdenserklæring om menneskerettighetene fra 1948 skulle det i første artikkel egentlig stå ”all men are created equal”, før en indisk kvinne ved navn Hansa Jivraj Mehta sa stopp der, det er viktig at også kvinns omfattes av språket. Alle menn er skapt like du liksom.

Jeg lærer at språket vi bruker er viktig, og at språket ofte ikke inkluderer halve jordas befolkning. Og jeg lærer at kvinner veldig ofte må kjempe kampen alene, for dette er ”kvinnesaker” og dermed ikke noe menn trenger å bry seg med. Bare spør min kompis fra Iran. Han syns det er veldig interessant det som skjer med kvinnekampen i Iran disse dager, men de har ikke noe særlig med han å gjøre.

Det er lett for meg å være feminist i Osloleiligheten min. Kanskje for lett.

For det er lett å glemme at kampen for likestilling må kjempes over alt, på alle arenaer. Det er lett for meg å overse at det Norge jeg lever i i dag har blitt kjempet beinhardt for av folka som kom før meg. Jeg har nå skjønt at vi trenger å ta kampen overalt, så vi kan lære av hverandres erfaringer på tvers av grenser. Nå har jeg virkelig forstått at kvinners rettigheter (og dette er så sykt) ikke er en selvfølge i verden i dag. Jeg har skjønt at kvinner mange steder og i mange kulturer virkelig er andreklassesborgere.

Det kan ikke jeg leve med. Kan du?

 


TEKSTFORFATTEREN

 

Kari Hurum
Student, Conflict, Development and Governance

 


Før du stikker
– vil du skrive neste innlegg om likestilling og samfunn?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!