Kan romantisk seterliv være redningen?

Om sommer, setring og spatak.

Skrevet av Nora Hua Ly Kok, sentralstyremedlem i Natur og Ungdom.

Turen denne sommeren går kanskje hjem, eller på besøk til Vestlandet. Kanskje den går opp til fjellbygda, eller et annet sted som kan få hjertet til å bruse. La oss male bildet av de røde eller naturgrå setrene i lia, kyra og sauene som beiter, og la oss føle på sola og den lune brisen over enga, der humler surrer rundt over villblomster i tilsynelatende latskap. Kanskje er det familien på tur, eller en gjeng turister som ønsker å oppleve dette nasjonalromantiske bildet vi er så stolte av. Men idyllen blir mer virkelighetsfjernt for hvert år som går.

Setrene i Norge minker
Sannheten er at tallet på setre i Norge har minka fra 100 000 til under 1000 de siste hundre åra. Dette er ikke bare massenedlegging av kulturarv og tradisjoner, men og av kulturlandskap og turisme. Setra er dit buskapen tas med på sommerhalvåret for å utnytte sesongbeite. Om man googler setring finner man denne setninga:

«Setring var en del av det førindustrielle jordbruket der også marginale ressurser ble utnyttet.» Den oppsummerer godt hvordan utviklinga i Norge er i dag – Vi utnytter ikke de ressursene vi har lenger.

Gårdene blir mer industrialisert og løsrives ressursgrunnlaget
Hvis man går på butikken, eller på en McDonalds for den saks skyld, skulle man ut ifra reklamen kanskje tro at jordbruket hadde det tipp topp i Norge. Men i tiår har trenden i jordbrukspolitikken gått mot større og mer industrialiserte gårder, som løsrives fra ressursgrunnlaget. Jordbruk har blitt et mål om å vokse i volum, og etablerer du uten effektivitet i tankene blir du utkonkurrert.

Til tross for at de fleste av oss ønsker norsk mat på norske ressurser, gjør jordbrukspolitikken vår det mer og mer lønnsomt å fôre opp dyra på soya fra uendelige monokulturer i Brasil enn å la dem beite i norsk utmark. I følge myndighetene er 50 prosent av maten vi spiser norsk. Da regner de soya og andre importerte fôrråvarer som norsk. Når vi ser på dette regnestykket uten å ta med import ender vi plutselig opp med en selvforsyningsgrad på 40 prosent.

Dagens jordbruk preges av lav selvforsyning, gjengroing, overproduksjon, svekka økonomi, tilskuddsavhengighet og gjeldsvekst.

Jordbruket blir stadig mindre miljøvennlig, mindre bærekraftig og mindre solidarisk.

Dagens jordbruk er med andre ord et jordbruk som må reddes. Det finnes ikke én løsning på et problem med så mange faktorer, men en god start kan være å rette blikket mot setra.

Les også Jeg mener alvor med miljøet

Norsk jordbruk skal sikre god bruk av norsk jord.
Om det er noe som representerer bærekraftig og miljøvennlig ressursutnyttelse, så er det setra. Seterdrifta er et av symbolene på jordbrukets mangfold, og er et viktig virkemiddel for å utnytte potensialet til beiteressursene vi har. Ifølge NIBIO kan vi i teorien doble potensialet for bruk av utmarksbeite.

Da er det viktig at vi ser på mulighetene vi har her, i stedet for å se til Brasil.

Få jordbruket tilbake på naturens side

Illustrasjonsbilde tatt av Bin Thi U fra UnsplashMed alt dette i bakhodet, er det ikke rart man smelter når man hører om det som må være sommerens vakreste og viktigste eventyr. Marie Rodahl fra Trondheim skal jobbe på en seter i Lom i Gudbrandsdalen i juli.

– Jeg får bo gratis hos bonden, og får lære alt om setra og praktisk hvordan de driver den. Det er en skikkelig god følelse å vite at jeg gjør noe bra, men den største bonusen må jo være at jeg får kose med alle dyra og spise god mat som er produsert på setra.

I sommer deltar over hundre andre ungdommer på det samme prosjektet som Marie. Grønt Spatak er et samarbeidsprosjekt mellom bønder og miljøaktivister, Norges Bonde- og Småbrukarlag og Natur og Ungdom.

– I forbindelse med Spataks tjuefemårsjubileum arrangerer vi i tillegg til alle utplasseringene den første Spatak-campen noen sinne. Det blir en uke med toppturer, hesjing, mjølking, økofilosofi og mye mer,» får vi høre fra prosjektets koordinator, Thea Marie Kvam.

Det finnes mange som jobber for å få jordbruket tilbake på beina igjen, tilbake på naturens side. Og selv om tunnelen virker lang, er det et lys i enden. Som del av årets jordbruksforhandlinger vil setre få et tilskudd på 50 000 kroner. Dette er langt ifra nok for det nasjonale løftet som trengs, men det er et steg i riktig retning for å bruke beiteressursene i utmarka, og ta vare på naturmangfoldet i seterlandskapet.

Jordbrukspolitikk eksisterer ikke kun for bøndene.

Den eksisterer for alle som bryr seg om matproduksjon, alle som har tanker om hvordan jorda i landet vårt bør utnyttes og alle som spiser mat.

Hvis du tar turen opp i Norges fjellområder i sommer, men synes at seteraktiviteten som var der før glimter med sitt fravær, husk at du også kan bidra med et spatak for et bedre jordbruk.

 


TEKSTFORFATTEREN

Nora Hua Ly Kok

Nora Hua Ly Kok
Sentralstyremedlem i Natur og Ungdom som studerer Miljø og Naturressurser ved Norges miljø-og biovitenskapelige universitet.

 

 


Før du stikker
– vil du skrive neste innlegg om jordbruk eller miljø?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

Difor protesterer palestinarane

Sidan langfredag har israelske soldatar skote og drepe 124 ubevæpna palestinske demonstrantar som deltek i ”den store returmarsjen” på Gaza. For å forstå kvifor palestinarane likevel hald fram med å marsjere mot grensegjerdet mellom Gaza og Israel, må vi 70 år attende i tid.

Skrevet av Tora Systad Tyssen

Det var nemleg då FN vedtok ein delingsplan for det historiske Palestina, heile det området som i dag utgjer Israel og Palestina. Generalforsamlinga i FN vedtok at området skulle delast i ein jødisk del og i ein palestinsk del. Heilt sidan 1880-åra hadde det som heitte sionistrørsla arbeidd for å få realisert ein jødisk stat i Palestina som skulle vere eksklusiv for jødar. Problemet var at det alt budde både kristne og muslimske palestinarar i dei områda kor dei ville etablere ein jødisk stat.

Tora Systad Tyssen, leiar av Fellesutvalget for Palestina under ei Nakba-markering. Bilete teke av Synne Dahl.
Tora Systad Tyssen, leiar av Fellesutvalget for Palestina under ei Nakba-markering. Bilete teke av Synne Dahl.

1948: Israel verte ein stat
Så då Israel erklærte seg som ein stat 14. mai 1948 starta eit storstilt arbeid med å drive palestinarane vekk frå både dei områda som delingsplanen foreslo at skulle verte jødisk og frå det som var tiltenkt palestinarane. På arabisk vert denne hendinga referert til som
nakba, det betyr katastrofe på norsk.

531 palestinske landsbyar vart øydelagd og nær 800 000 palestinarar drivne på flukt frå heimane sine i dei første åra av Israel sin eksistens.

Gjennom vald, drap, valdtekt og trugslar greidde sionistiske styrkar å drive palestinarane vekk frå heimane og landsbyane sine.

Israel vart oppretta på 80 prosent av det territoriet som då heitte Palestina. 90 prosent av palestinarane i dette området vart kasta ut.

Arva frå denne katastrofen er det som gjer at palestinarane i dag framleis slost for fridomen sin, menneskerettane sine og for at Israel skal respektere folkeretten.

Det er det mange grunnar til.

For det første, dei nesten 800 000 palestinarane som vart drivne på flukt i 1947, enten til flyktningeleirar i Gaza eller på Vestbreidda eller i nabolanda, er framleis flyktningar. Det kom ei ny bølge på 300 000 palestinske flyktningar etter at Israel okkuperte Gaza, Vestbreidda og Aust-Jerusalem i høve seksdagerskrigen i 1967.

I dag er det nær 8 millionar palestinske flyktningar i verda.
På Gaza er 1,3 av dei når 2 millionar menneska som bur der flyktningar. Etter folkeretten har desse flyktningane lov å vende heim, altså til der kor dei vart fordrivne frå i dagens Israel, men israelske myndigheiter nektar dei det. Når flyktningane på Gaza marsjerer mot grensegjerdet mot Israel er det ei symbolsk handling for å syne at dei ikkje gir opp draumen om at dei ein gong skal få vende heim til der kor familiane deira er frå.

51 år gamal okkupasjon
For det andre, under seksdagerskrigen i 1967 okkuperte Israel Vestbreidda, Aust-Jerusalem og Gaza militært. Den okkupasjonen er no 51 år gamal. Den inneber at Israel held full militær kontroll over dei palestinske områda med tusenvis av soldatar, checkpoints og militærleirar.

For 16 år sidan bygde Israel og ein mur som går langt inn på det palestinske området på Vestbreidda og som skjer palestinarane av frå kvarandre og frå landsbruksjorda si. Vestbreidda vert styrt av israelske militærlover, så om ein vert arrestert vert ein dømd i ein militærdomstol og utan at ein har fått høve til å føre ei skikkeleg rettssak.

500-700 palestinske barn vert årleg arrestert av det israelske militæret. Nokre av dei er så unge som 12 år.

I tillegg har Israel omlag 750 000 israelske busettarar inne på Vestbreidda og i Aust-Jerusalem. Busettingane dei bur i er i strid med folkeretten og er med å drive palestinarane vekk frå jorda si. Slik held nakba-en som starta for 70 år sidan fram i dag.

For det tredje, Gaza vert halden under blokade. Det vil seie at både Egypt og Israel, som Gaza har grenser mot, har stengt grenseovergangane og held svært nøye kontroll over kva som kjem inn og ut av varer og mennesker.

Sidan Hamas tok over makta i Gaza i 2007 har Israel innført ei rekke handelsrestriksjonar på importvarer til Gaza. Det vil seie at det er ei lang rekke ting og materialer som ikkje vert tillete å frakte over grensa til Gaza. Sidan Israel har hatt tre store militæroffensivar mot Gaza sidan 2008, med store humanitære tap, øydelegging av vassressursar og materielle øydeleggingar er det eit stort behov for å få inn materialer på Gaza. Dette er heilt nødvendig for å gjenoppbygge heimar, skular og infrastruktur. Svært mykje av dette vert hindra av blokaden og resultatet er ein heilt prekær humanitær situasjon på Gaza.

FN førespeglar at området vert umogleg å bu på innan 2020 fordi tilgongen til reint vatn, straum og nødvendig mat og varer er så avgrensa.

Daglege menneskerettskrenking
For det fjerde, palestinarar som bur på Vestbreidda, Gaza og Aust-Jerusalem opplever at menneskerettane deira vert krenka dagleg. Rørslefridomen deira vert hindra av militære sperringar, retten til vatn vert svekka av at israelske busettingar tappar palestinske vasskjelder eller at Israel har bomba eller øydelagd infrastrukturen som trengst for at dei skal få tilgang til vatn og retten til utdanning vert svekka når israelske soldatar hindrar skulevegen for palestinske born eller held dei i militære fengsel.

Palestinske ungdommar veks såleis opp i ein krevande kvardag kor det er vanskeleg å sjå håp for endring.

Forma av kva som har skjedd dei siste 70 åra opplever dei at rommet deira for å utøve motstand mot uretten dei opplever vert stadig mindre. Okkupasjonen og blokaden vert stramma til kvar dag og den palestinske frustrasjonen berre veks. Den store returmarsjen vert såleis ein måte for palestinske ungdommar å syne at motstanden framleis sit i dei. At sjølv om dei er pressa opp mot veggen, så gir dei ikkje opp.

Dette er eit rop om at verda snart må reagere sterkare på Israel sin valdsbruk og undertrykking.


TEKSTFORFATTEREN

Tora Systad Tyssen
Leiar i Fellesutvalget for Palestina, har ein mastergrad i Midtausten- og Nord-Afrika-studier frå UiO og arbeidde frivilleg som ledsager for Kirkens Nødhjelp i Palestina i 2013.



Før du stikker
– vil du skrive neste innlegg om menneskerettigheter, samfunn eller noe annet?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

Miniserie: Kjønnsidentitet – 5 måter å være en god støttespiller for transpersoner

Hva vil det si å være trans? Det forklarer grunnleggerne av Transtastisk, som skaper synlighet og åpenhet om å være trans  i denne miniserien om Kjønnsidentitet, Thomas Westervoll og Noah Lind. 

Tidligere i denne serien har vi gått inn på mange forskjellige aspekter rundt kjønnsidentitet. Det er mye informasjon og for mange kan nok en del av det virke veldig fremmede og ukjent, forståelig nok.

Les del 1 av miniserien her

Et mål vi i Transtastisk hadde med denne serien var å opplyse og informere, for oss var det viktig at vi fikk fortalt generelt om kjønnsidentitet, men også fikk spisset inn på visse temaer, som helsetilbudet til transpersoner og hva det vil si å identifisere seg som et annet kjønn enn det en ble tildelt ved fødselen.

Et annet mål vi hadde var å gi folk denne informasjonen slik at man på en bedre og mer forståelsesfull måte kunne bli en bedre støttespiller for transpersoner, og alle andre som identifiserer seg på en annen måte enn seg selv.

Mangfoldet vårt er noe vi burde være stolte av, man bør ta hver situasjon hvor man møter en som er annerledes enn seg selv til å lære av.

Vi har dannet 5 punkter/situasjoner der man kanskje bør tenke seg litt bedre om, slik at man kan møte transpersoner på best mulig måte: 

1.Husk på at legning og kjønnsidentitet er to forskjellige og separate ting.
Grunnen til at det er viktig å ikke gjøre antagelser om en transpersons seksuelle legning, er at kjønnsidentitet og legning ikke henger sammen. Legning handler om hvem vi er tiltrukket av. Kjønnsidentitet handler om vår egen opplevelse av kjønnet vi identifiserer seg som. Det ene utelukker ikke det andre, derfor er det mulig å for eksempel være både transmann og homofil eller bifil.

En enkel huskeregel for å klare å skille disse er å tenke på at legning er hvem du legger deg sammen med, mens kjønnsidentitet er hvem du legger deg som.

2. Pronomen er viktig
Pronomen er viktig, kanskje noe av det viktigste for de fleste av oss som bryter med kjønnsnormen. Om du er usikker på hvilke pronomen vedkommende bruker, er det enkleste å spørre personen. Om du syns det virker merkelig å spørre om dette helt ut av det blå, kan det være en god ide og begynne med deg selv først og si: «mitt navn er ****, og jeg bruker pronomet han, hva med deg?»

Deretter er det viktig å faktisk bruke det vedkommende ønsker at du bruker. Du sitter kanskje nå og tenker «men hva om jeg roter det til og sier feil?»; si unnskyld, rett opp feilen og gå videre. Jo større oppstyr man gjør ut av situasjonen, jo mer ukomfortabelt er det for alle involvert. Det samme gjelder når det kommer til navn. For mange av de av oss kan det navnet vi ble tildelt ved fødselen være en kilde til enorm angst og for mange en del av livet vi ønsker å legge bak oss. Respekter navnet vedkommende har valgt å bruke, og ikke del det gamle navnet vårt uten vår tillatelse.


3. Det er ikke ok å avsløre noens kjønnsidentitet/fortid
Basert på avsnittet over er det naturlig å bevege seg over til det å «oute» eller på norsk, å avsløre noens kjønnsidentitet/fortid. Dette er ikke greit, og det er flere grunner til det. Det finnes mange transpersoner som lever skjult, ikke alle er like åpne om sin kjønnsidentitet som det vi i Transtastisk er. Noen lever helt skjult og noen utelater kanskje denne informasjon i deler av livet sitt. Grunnen til dette kan variere. Derfor er det viktig å forstå og respektere at dette er personlig og intim informasjon som hver enkelt av oss skal ha rett til å styre/bestemme over selv hvem som får vite om.

4.Respekter terminologen som vedkommende ønsker å bruke
På samme måte det er viktig å respektere pronomen og navnet, er det like viktig å respektere terminologen vedkommende ønsker å bruke og som best beskriver vår identitet. Det finnes utallige måter å beskrive sin kjønnsidentitet på, mange liker å ha visse begreper de kan kjenne seg igjen, mens andre ønsker kanskje å unngå definisjoner helt. For mange kan det være vanskelig å finne nøyaktig det som passer best, derfor er det viktig å gi vedkommende tid og rom til å utforske dette.

Derfor kan det være lurt å la være å fortelle vedkommende hvilke begrep DU ønsker eller tror passer. Du ville nok ikke selv likt om noen hadde definert identiteten din for deg. Derfor bør du ikke gjøre det mot noen andre, la vedkommende utforske, teste ut og til slutte finne ut av hva som passer best for seg personlig. Det er også viktig i slike sitasjoner å være tålmodig med hverandre. Det å finne ut av sin egen identitet kan være tidkrevende og vanskelig. Gi vedkommende en trygg arena til å få gjøre dette.


5. Det er lov å spørre om ting
Det er slik man kommer seg videre og slik man blir kjent med hverandre. Det som er viktig å tenke på er hvem man spør, hvordan man spør og relasjonen man har med vedkommende.

Det er visse ting man kanskje bør la være å spørre om, og i hvert fall tenke seg en gang eller to om FØR man spør. Ville du svart på det samme for eksempel? De færreste av oss er komfortable med å legge ut om våre egne kjønnsorganer, hvilke operasjoner vi har tatt og ikke, og heller ikke sex-livet vårt. Det kan være lurt å tenke på hvorfor du behøver den informasjonen. Om det kun er av din egne nysgjerrighet, er det kanskje lurt å la være. Dette vil selvfølgelig variere fra person til person, og derfor er det smart å snakke med vedkommende om hva de ville vært komfortable med å dele av intim informasjon. Husk også på at mye av denne informasjon kan googles om man er virkelig nysgjerrig.

Les også del 2, «Møtet med helsevesenet»


For å konkludere er det noen få, enkle grep som skal til for å bli en bedre støttespiller; 

Lytt til oss, gi oss tid og respektere oss, det skal ikke mer til.

Om man virkelig ønsker å være en mer deltagende støttespiller, kan det være lurt å gjøre en del research; les artikler, se filmer og følg med på det politiske. På denne måten kan man lettere forstå seg på vedkommende, og samtidig være en mer aktiv støttespiller. Dette vil også da virkelig vise at du er interessert og nysgjerrig, og dette vil nok de aller fleste som bryter med kjønnsnormen være takknemlig for.

 


Thomas Westervoll og Noah Lind
Grunnleggere av Transtastisk
Transtastisk @Facebook
Transtastisk @Instagram
Hjemmesiden finner du her


Før du stikker:
– vil du skrive neste innlegg om kjønn, samfunn eller noe annet?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

Betydningen av å bli sett

Det måtte faktisk Oprah til for å få meg til å skrive denne teksten.

Oprah laget en sak om barndomstraumer som gjestereporter i det kjente amerikanske tv-sendte nyhetsmagasinet 60 Minutes 11. mars 2018. Som voksen kvinne med barndomstraumer i bagasjen appellerte dette til meg umiddelbart. Jeg trodde det skulle handle om igjen de mørke tallene rundt barn som opplever ulike traumaer i livet og hvor dårlig statistikken var. Lite visste jeg at Oprah hadde valgt en annen innfallsvinkel og at vinklingen skulle være så enkel, men likevel så mektig.

Innslaget tok for seg ny behandlingen av barndomstraumer, hvordan traumer påvirker ett barns liv og utvikling som person videre i livet. I min egen bearbeidelsesprosess av barndomstraumer har jeg savnet forklaringer på hva det jeg har opplevd har å si for den personen jeg nå har blitt i voksen alder. Det er nok det som var mest mektig med dette innsalget i 60 Minutes.

Å bli sett kan lege sår 
Oprah tar frem viktigheten av at noen tørr å stille spørsmålet:

«hva skjedde med deg?»

Hun drar frem viktigheten av å ikke bare stille spørsmål som; «hva er galt med deg?», «hva er galt med det barnet?» eller ergrer seg fordi den personen eller barnet «ikke kan oppføre seg», eller «hvorfor har du holdningsproblemer?». 

Hva skjedde med deg? er et så enkelt spørsmål, men likevel så betydningsfullt. Det handler ikke bare om hva det spørres om: det handler om at man blir sett. Noen ser deg, noen anerkjenner deg, noen stiller deg ett omtenksomt spørsmål som ikke er dømmende. Spørsmålet har ett lys over seg som er ufattelig viktig i ett stort mørke, som traumer ofte bærer med seg i overleverens liv.

Det er med lys man kan møte mørket og det er med lys man finner veien ut. Det var det i hvert fall for min del.

Personlig har jeg hatt utallige år med selvransakelse hvor jeg har sporet de røde trådene i meg selv og møtt mørket alene. Mine traumer ble ikke anerkjent av mine nærmeste. Traumene mine ble for vanskelige for andre. Jeg var den som ble «vanskelig». Mine traumer gjorde meg til et meget sint og ukontrollert menneske i mange år.

Traumene mine tvang meg til å alltid prestere på maks selv om jeg var på null, fordi ingen skulle se hva jeg bar på. 

Igjen jeg ville holde meg i mørke. Det var alt jeg kjente til.

Måtte ta tak i det selv 
Etter år med utmattelse av å holde på i ett umenneskelig tempo for å leve i samfunnet, være normal, svelge igjen sinne, sorg, frustrasjon og ikke minst smerte sa det hele stopp. Jeg innså jeg selv måtte ta tak i dette, ellers var neste fase i livet mitt den siste.

Og det er her Oprahs reportasje og mitt liv korrelere. Oprah intervjuer ei dame som har startet ett eget familiesenter. Damen holder samtalegrupper for mødre og hun traff hodet på spikeren når hun sier til Oprah:

«Jeg kan ikke hjelpe dem før jeg kan gå tilbake og forstå hva som skjedde med dem. Det disse kvinnene selv trenger er å vite hvorfor har de har blitt den personen de er? Hvorfor befinner jeg meg i denne situasjonen?».

Dette var også spørsmål jeg selv stilte meg den dagen jeg virkelig traff veggen. Og det har vært mitt holdepunkt i møte med mitt mørke.

Så hva vil jeg med dette? For deg som kanskje har traumer og som lever i mørket: «Hva skjedde med deg?» Jeg vil med dette legge lys på ditt mørke og jeg håper du vil dele. Jeg lytter om du tillater meg. Og for dere som jobber med barn, har barn, eller bare rett og slett vil være ett enda bedre medmenneske i denne verden og lyse den mer opp er min oppfordring: Tør å vise at du ser dem som har vondt. Tørr å vær ett lys i andres mørke.

Å bli sett er noe så enkelt, men likevel så betydningsfullt.

Trenger du noen å snakke med? Her er en liste over ulike hjelpetelefoner du kan ringe.


TEKSTFORFATTER

Mildreck Salazar


Mildreck Salazar Espitia

Erfaringskonsulent og masterstudent i sammenliknende politikk

 

 


Før du stikker
– vil du skrive neste innlegg om livsstil, helse samfunn eller noe annet?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

Miniguide: Plantemelk

Det kan være mange grunner til å ville redusere eller kutte inntaket av meieriprodukter, spesielt om du er veganer.

Skribent Sigrid Sydsæther har utviklet en miniguide over produkter hun mener kan erstatte de meieriproduktene som blir mest brukt i hverdagen. Denne mini-guiden er basert på hennes personlige erfaring, som kanskje kan være starten på å lage din egen mini-guide for plantebaserte melkeprodukter.

Det tar tid for smakssansene å tilpasse seg nye produkter, men etter hvert kan veganske produkter fint erstatte alt uten at en nødvendigvis ”savner” smaken av ku-melka. Faktisk så er det flere veganere som hevder at etter å ha spist produkter med kumelk ved et uhell, så smaker det både surt og/eller fjøs.

MELK TIL KAFFEN

kilde: Hanna Jyrikin via Pintererest

iKaffe fra Oatly er god synes jeg. Oatly er et svensk merke som lager veganske melke-erstatningsprodukter basert på havre. Det er derfor et veldig sunt alternativ. Den kan brukes direkte i kaffen, men kan også steames om du vil lage cappuccino etc.

* Du finner som regel melken stående ved ”Allergi-tørrvare-avdelingen” hvor en finner blant annet glutenfrie produkter – på de fleste dagligvarebutikker.

SJOKOMELK


Hvis du liker en litt fyldigere sjokomelk så anbefaler jeg sjokomelken fra Alpro. Jeg har hørt flere som vanligvis drikker kumelk som foretrekker denne fordi de synes den er så god. Hvis du ikke er så glad i litt tyngre sjokoladesmak så passer Oatly’s sjokodrikk utmerket.

* Dette finner du gjerne ved ”Allergi-tørrvare-avdelingen” – slik som annen plantemelk.

Les også: Trenger du å drikke kumelk?

SMOOTHIE

kilde: gogreen.no

Jeg elsker smoothie. Med masse deilig frukt liker jeg å bruke Oatly’s eller Go green’s økologiske havredrikk. Kokosmelk er også en favoritt!

* Dette finner du gjerne ved ”Allergi-tørrvare-avdelingen” – slik som annen plantemelk

 

 

BAKING
Skal du bake så er det alltid et annet produkt som kan erstatte kua’s melk. Det vil variere litt i forhold til ingredienser på hva som passer seg best, men det går mye i soya og mandelmelk. Vegetarbloggen.no har mange oppskrifter for kake og bakst, der hun forsøker å veganisere alt som finnes av ulik tradisjonell bakst og kaker. Veganmisjonen.com kan også varmt anbefales.

MATFLØTE / DESSERTFLØTE


Skal du for eksempel lage pasta carbonara eller lage en god soppsaus der du behøver matfløte så er Oatly’s ifraiche bankers. Alpro har også matfløte med blant annet soya og kokos som base. I tillegg har Alpro også dessertfløte som kan piskes slik at det blir skikkelig krem.

* Disse produktene står i kjøledisk.

YOGHURT

kilde: mynewsdesk.com/no


Den klare favoritten blant yoghurter på farten er Alpro´s mango. Passjonsfrukten er også god. For yoghurt til frokostblanding etc. så har Alpro mange ulike smaker, men favoritten er nok med kokos.

* Yoghurten står i kjøledisk.

SMØR

kilde: synnove.no


Berit Nordstrand har to ulike gode smørtyper – både fast til brødskiva og rennende til steking/baking. Disse smørtypene har et hint av kokos, men ikke la deg skremme av at smøret er hvitt. Soft Flora spesial kan også anbefales, det smaker rett og slett som helt ”vanlig” smør.

* Dette finner du i kjøledisken gjerne sammen med annet smør.

 

RØMME

kilde: naturalhealthdiva.no

Oatly’s iMat Fraiche er helt super som erstatter for rømme. Den kan brukes til alt fra taco til dipp. Lag gjerne egen dressing med ulike krydder etc.

* Står i kjøledisk.

 

 

OST

kilde: veganmisjonen.no

Som ost på skiva liker jeg godt Synnøve Findens skivet go’ vegan ost. Den smaker litt ”smørete”, men jeg synes den er veldig god med et par skiver paprika/agurk og litt salat på. Som revet ost til for eksempel fredags tacoen fungerer Synnøve Findens go’ vegan revet ost bra. Astrid och Aporna er også et merke fra Sverige, der de har flere alternativer til ost.

* Synnøve Finden står i kjøledisk – fås kjøpt på flere dagligvarebutikker.
Astrid och Aporna får du kjøpt på enkelte butikker med større utvalg.  Enkelte helsekostbutikker selger også dette.

SMELTEOST

kilde: astridocgaporna.se


Astrid och Aporna’s mozzarella er nydelig til pizzatoppingen.

* Fås kjøpt på blant annet enkelte meny og helsekostbutikker.

 

 

 

 

IS

Kilde: coolasvegan.com

Det finnes nå en del forskjellige veganske iser å få kjøpt i butikker som har stort utvalg. Den beste veganske isen jeg har smakt er definitivt Ben & Jerry’s nye veganske Caramel and Cookies. I tillegg kommer Hennig Olsen med en vegansk utgave av den kjente sjokolade-kroneisen denne våren.
* Ben & Jerrys fås kjøpt på blant annet matbutikker med stort utvalg og helsekostbutikker.

SJOKOLADE
Sjokoladen til Vego med hasselnøtt liker jeg godt. Rema 1000 har en egen sjokolade-konfekt som er vegansk som også er fin.

* Vego får du kjøpt i enkelte helsekostbutikker

 

Få med deg flere tekster fra Miniserien om kumelk: 

Hva vet du virkelig om kumelken du drikker?

Visste du at kumelka du drikker egentlig er beregna til en kalv?

Trenger du virkelig å drikke kumelk?

Kumelkindustrien påvirker miljøet 

Merk at hverken Flyt Frem grunnleggerne eller skribenten får betaling eller andre fordeler for å omtale disse produktene. Teksten inneholder personlige vurderinger av veganske produkter gjennomført av skribenten på eget initiativ. 

 


TEKSTFORFATTEREN:

Sigrid Sydsæther
Instagram: @sigridsyd

 

 

 


Før du stikker –  vil du skrive neste innlegg om miljø, helse eller samfunn?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Ikke bekymre deg, vi hjelper deg!

 

Møt Khalid: teamleder i flyktninghjelpen i Jordan

Nå har du muligheten til å få vite mer om hvordan det er å jobbe med unge på flukt. Khalid Flieh er temleader for Flyktninghjelpens program for ungdom og unge voksne i Jordan. I de to videobloggene under får du innsikt i hans hverdag – enjoy !

Videoer er republisert fra Flyktninghjelpens nettside weareyouth.no med tillatelse.

Oppvekst

 

Møt å bli inspirert av de to andre bloggerne for Flyktninghjelpen; Eden fra Eritrea og Abdullah fra Syria !

 

For å lese mer eller engasjere deg for ungdom på flukt besøk weareyouth.no


TEKSTFORFATTEREN

Republisert fra Flyktninghjelpens nettside weareyouth.no med tillatelse.
Facebook: Flyktninghjelpen
Instagram: @nrc_flyktninghjelpen



Før du stikker
– vil du skrive neste innlegg om flyktninger, migrasjon,  samfunn eller noe annet?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

En oppfordring i en trøblete verden: vern om menneskerettighetene!

Menneskerettighetene er en av grunnpilarene i dagens internasjonale samfunn. De skal hindre krig og sikre rettferdighet gjennom å fremme tanken om likhet, frihet og brorskap mellom alle mennesker. De skal sikre at alle har like rettigheter uavhengig av hvem de er, hvor de kommer fra eller hva de mener.

Skrevet av Aasmund Skjetne.

Selektiv forståelse for hvem menneskerettighetene skal gjelde
Alle FNs medlemsland har gjennom sitt medlemskap tilsluttet seg dette gjennom Verdenserklæringen om menneskerettigheter fra 1948. Erklæringen sier at «tilsidesettelsen av og forakt for menneskerettighetene har ført til barbariske handlinger som har rystet menneskehetens samvittighet».

Denne uttalte enigheten om at menneskerettighetene skal sikre fred og rettferdighet, og at tilsidesettelsen av dem kan få fatale konsekvenser. Til tross for dette virker det som enkelte i dag har en selektiv forståelse av hvem som hvem rettighetene omfatter.

I 2015 fremmet Russland et forslag i FN, menneskerettighetenes høyborg, om å innskrenke rettighetene til homofile ektefeller av FN-ansatte. Selv om Russland tapte avstemningen, var flere vestlige diplomater på forhånd usikre på hva utfallet av behandlingen i generalforsamlingen ville bli. Det sier mye om holdningen til homofiles rettigheter i et stort antall av verdens land.

Flere steder i verden nektes jenter å gå på skolen, selv om denne rettigheten er nedfelt i verdenserklæringens artikkel 26. Mangelen på skolegang bidrar til å skape og opprettholde et skille mellom kvinner og menn, og sender et signal til unge jenter om at de ikke har krav på samme opplæring som sine brødre.

Alle har rett til å fritt bevege seg og søke oppholdssted innenfor en stats grenser. Likevel holdes palestinere fysisk adskilt fra resten av Israel, med vilkårlige begrensninger av bevegelsesfriheten som blant annet vanskeliggjør jobbsituasjonen for mange tusen mennesker uten at de har særlig mulighet til selv å påvirke situasjonen.

Disse eksemplene er hentet fra land mange kanskje ikke liker å sammenligne seg med, men brudd på fundamentale menneskerettigheter skjer også i land mange nordmenn gjerne ser til, slik som i USA. 

I verdenserklæringens artikkel 5 heter det at ingen må utsettes for tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Likevel har amerikanerne i mange år bedrevet waterboarding, en form for tortur selv amerikanske myndigheter har vedgått ikke bidrar til å gi dem informasjonen de er ute etter. De har også en president som snakker varmt om denne torturmetoden. Presidenten har nå nominert en CIA-sjef som har vært ansvarlig for vanntortur av en mistenkt terrorist. USA har i mange år også holdt personer mistenkt for å ha koblinger til terror fanget uten lov, dom eller grunnleggende rettigheter. Terrorist eller ei – du har akkurat den samme retten til rettferdig juridisk behandling som alle andre.

Les også Globalisering – hva nå? 

Norge har også menneskerettighetsutfordringer
Samtidig som dette foregår i andre land har vi også her hjemme utfordringer med hvordan menneskerettighetene blir betraktet, og hvem som egentlig burde være omfattet av dem.

Tidligere i vår raste en debatt om vi skulle gjøre som Danmark, nemlig tillate at myndighetene kan frata personer statsborgerskapet uten riktig behandling og dom i en domstol.

En annen debatt, som fikk noe mindre oppmerksomhet var forslaget fra regjeringen om å sette ned et utvalg som skulle se på om man burde innføre en lovbestemmelse som gir regjeringen tillatelse til å omgå alt av lover og regler i behandlingen av enkeltmennesker i såkalte «ekstreme situasjoner». Et eksempel som ble dratt frem som en ”ekstrem situasjon” var en flyktningkrise.

Les også Det vanskelige statsborgerskapet 

I praksis ville en slik bestemmelse åpne for at norske myndigheter vil kunne frata enkeltpersoner eller folkegrupper rettigheter vi har sagt oss enig i at alle har. At dette i det hele tatt ble vurdert er skremmende!

Viktig at hver og en av oss gjør litt for å fremme menneskerettighetene
I en tid hvor verden blir mer usikker, der USA trekker seg fra internasjonale avtaler, Syria gasser sin egen befolkning, EU lukker øynene for den fremdeles så store strømmen av flyktninger og Filipinenes president oppfordrer til drap av kriminelle og narkomane, er det viktig at noen står opp for menneskerettighetene. Det er ikke bare viktig for enkeltmenneskene, men det er, som det står i Verdenserklæringens innledning, viktig for å bevare verdensfreden og for å sikre rettferdighet uansett hvem du er og hvor du kommer fra.

Det er viktig at alle gjør litt for å fremme menneskerettighetene, og for å bygge et samfunn som er varmt, rettferdig og inkluderende. Jeg håper alle kan ta med seg budskapet Eleanor Roosevelt kom med i en tale til FN I 1958:

«hvor begynner de universelle menneskerettighetene, når alt kommer til alt? I det små, rett ved hjemmet – så nært og smått at det ikke kan ses på noe verdenskart. […]. Med mindre disse rettighetene har en betydning her, har de liten betydning noe sted. Uten en samlet innsats fra borgerne om å opprettholde dem i nærmiljøet, vil vi forgjeves se etter fremskritt i den større verden.»

 


TEKSTFORFATTEREN

Aasmund Skjetne
Organisatorisk nestleder i Norsk Folkehjelp Solidaritetsungdom 
@UngOgSolidarisk på Twitter 



Før du stikker
– vil du skrive neste innlegg om menneskerettigheter, samfunn eller noe annet?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

 

Har vi noe å lære?

[dropcap]Iløpet av snart 25 år har jeg bodd på fire ulike kontinenter. Det er særlig én ting jeg irriterer meg grønn over.

Skrevet av Thanuya Sivanantharajah

Én ting heime i Norge jeg ikke kan fordra. Én ting jeg virkelig skulle ønske jeg kunne endre. Endre for godt. Én ting som virkelig er innebygd i den norske kulturen vår.

«Stakkers turistene» som kjem til Norge, tenker jeg er ofte inni meg.

Dette nettopp fordi jeg har hatt det så innmari lett for å bli kjent med ukjente mennesker verden over. Selv når man snakker og forstår hverandre på ulike språk. Forskjellene og likhetene mellom meg og «dem» kommer tydeligere og tydeligere frem for meg.

Å dele erfaringer mellom meg, fremmede og venner har gitt meg kunnskap, perspektiv og lærdom om de flotte menneskene på kloden vår.

Cafeer, kollektiv transport, felles utendørs aktiviteter og naboer er bare noen av stedene hvor folk har hatt initiativ til å snakke til meg først. I ettertid har de blitt noen av mine nærmeste venner. For selv om det er 21417461km mellom oss, ulikt morsmål og kulturer som skiller oss, er det ingenting finere enn å dele erfaringer, kulturer og historier. Inspirasjon og lærdom på sitt beste, spør du meg.

Lett å lære en ny person og kultur å kjenne. Start med deg selv.
Ta en «small-talk» med naboen din, snakk med personen ved siden av deg på bussen, inviterer den som sitter alene på restaurant til å spise sammen med deg på bordet og si hei til servitøren som serverer deg dagens «to-go»- kaffe – selv når du i hast og er på vei til «8 til 16» jobben din.

Så lett kan det faktisk gjøres. Så lett kan vi lære en helt ny kultur og person å kjenne. For hva vet du egentlig om historien bak personen som har servert deg dagens «to-go» kaffe i flere år? Kanskje kan du lære noe av personen? Kanskje deler dere samme historier og verdier? For hva er det egentlig vi er så redde for? Er vi så redde for å bli kjent med nye kulturer, historier og få venner? La oss for guds skyld si hei og trekke på smilebåndet vårt.

Verden er rundt deg, også i Norge. 
For hvis du tar deg en titt rundt omgivelse dine er jo nesten alt i Norge importert fra ulike land i verden- mye mulig fra det landet naboen din kommer fra. Naboen din som du kanskje har bodd ved siden av de siste ti årene, uten å si hei.

Fredags- tacoen din er fra Latin-Amerika, dagens «to-go»-kaffe er fra Kenya, favoritt filmen din er fra USA, IKEA-møblene dine er importert fra Sverige, jordbær-makroene fra Frankrike, I-phonen din fra USA, bilen din fra Kina og ikke minst kollegaene dine er immigrert fra Polen.

Nærmere 70 % av varene våre er mer eller mindre import fra verden over. Dagens ungdommer spiser taco, naan-brød, tikka-masala, vi gjør yoga og spiller amerikansk fotball. Litt utfordrende å kanskje svare på hva som er «typisk norsk» nå til dags, men for et mangfoldig spekter av kulturer, samarbeid på tvers av landegrenser og erfaringer i Norge. Fascinerende!

Vi må jo derfor kunne by på oss selv også. La oss bli importører og eksportører – også når det kommer til å bli kjent med personer, kulturer og erfaringer.

Vi nordmenn er jo de skjønneste menneskene i verden, spør du meg (helt objektivt sett altså). Rangert som de lykkeligste menneskene i verden i fjor var vi også. Eller vel, rettere sagt, vi er de skjønneste menneskene etter at man har gitt oss litt tid og blitt kjent med oss.

En colombiansk kompis av meg sa en gang at vi nordmenn er som termos-koppen; hard og kald på utsiden, men varm og myk på innsiden.

Han har helt rett. SÅ folkens, la oss tørre å vise hvor flotte vi er – både på utsiden og innsiden. La oss bryte ned stereotypiene om at vi kanskje er de mest uhøfligste, introverte, isolerte og sjenerte menneskene i verden (selvsagt delt førsteplass med svenskene og danskene – skandinavere altså). Guri malla, så flotte nordmenn kan være (yes, drit i janteloven). Vi har ett par ting å lære fra de ulike kulturene og de fantastiske menneskene i verden.

La oss ta del i den mangfoldige og vakre sammenslåingen.

 


TEKSTFORFATTEREN:


Thanuya Sivanantharajah
Jurist
@thanuya2412 på Instagram 

 



Før du stikker
– vil du skrive neste innlegg om kultur, identitet eller samfunn?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

Kvifor er media så opptatt av det dystre? La oss heller lese om heltane!

«Vi bør leite etter dei som har klart å endre verda til det betre, og gje merksemda til dei», skriv Astrid Underlid for Framtida.no. 

Kvifor er konflikt og negativitet så populært i media? Kvifor blir det skrive så mykje om at Stortinget er ein barnehage; og så lite om at 17 millionar vart samla inn til Leger utan grenser i protest? 17 millionar i Bjørnar Moxnes sitt namn, fordi han var den som turte å stå opp mot framandfrykt. 17 millionarkroner, berre på eit par dagar. 17 millionar for #mittfolk.

17 millionar for #eitvarmaresamfunn.

17 millionar for å hjelpe dei som treng det mest, noko folk flest er opptatt av. Folk flest er ikkje høgreekstremistar. Folk flest er vanlege folk.

Vanlege folk skriv kanskje ikkje i avisene, og går kanskje ikkje i tog, men vanlege folk vil at folk flest skal ha det bra. Og det viste denne innsamlingsaksjonen oss. Tar vi det innover oss? Eller har det gått oss hus forbi?

Korleis får vi folk til å handle?

Eg har alltid tenkt at media handlar om meir enn å oppdatere folk. Det handlar om meir enn å få folk til å tenke. Det handlar om å få folk til å handle. Om å få folk til å bry seg.

Å bidra i lokalsamfunnet med utgangspunkt i eigne interesser og evner. Det kan vere alt frå å rydde stranda for søppel til å vere frivillig på asylmottak. Moglegheitene er uendelege.

Det store spørsmålet blir då: Korleis får vi folk til å handle? Ein ting er sikkert: Om ein berre høyrer om kor den siste bomba smalt, om alt det triste, då blir ein nedtrykt og handlingslamma. Mange tenkjer nok at «Det er ikkje nokon vits å prøve, problema er så store og eg er så liten. Eg er berre ein person.»

For å unngå at dette skjer, må vi dele dei gode historiene. Visste du til dømes at solkraft nyleg har blitt den billegaste energiforma i fleire delar av verda?

At over 1,5 millionar frivillige planta 66 millionar tre på berre 12 timar i India i fjor? Søndag den 2. juli i 2017 skjedde dette, men stod det om det i norske aviser? Ikkje i stort omfang.

Å dele meir suksesshistorier, er ein ting som kan inspirere folk til å handle for rettferd. Men det er ikkje berre det som er problemet i dagens media. Eit anna problem er at vald får svært mykje merksemd.

Les også: Gjennomslag for den tause majoriteten 

Kvifor er vald så god PR?

RUF – Revolutionary United Front – er kjent som ein valdeleg opposisjon i den lange borgarkrigen i Sierra Leone på 90-talet. Men i utgangspunktet var RUF ein akademisk interesseorganisasjon med ikkje-valdelege, politiske mål. Dei vart ikkje høyrt, og dei fekk ikkje noko merksemd frå media. Då dei vart valdelege derimot, vart dei berømte over natta.

Slik kan det ikkje vere. Vi bør leite etter dei som har klart å endre verda til det betre, og gje merksemda til dei. Ikkje berre heltar frå fortida, som Mor Theresa, Ghandi og Martin Luther King. Levande heltar, heltar i notida.

Les også: Hvordan forhindre radikalisering? 

La oss skrive om heltane

La oss skrive om Naomi Wadler, ein 11-åring som haldt ein kraftfull tale for svarte kvinner og jenter som blir oversett, i March for Our Lives-markeringa i USA førre laurdag, 24. mars.

La oss skrive om Rita Nilsen, ei dame som var rusmisbrukar og no brukar all si tid på å å hjelpe andre rusmisbrukarar.

La oss skrive om Mikaila Ulmer, ein 11-åringing som starta ein suksessfull bedrift der ein stor del av overskotet går til å redde bier som er ein essensiell del av verdas økosystem. Denne idéen fekk ho då ho var fire år.

La oss skrive om søskenparet Hasan (15) og Shireen Zafar (13), som starta ein skule for gatebarn i Pakistan.

Dette er berre eit par døme. Lista er uendeleg.

La 2018 vere året der dei gode historiene går Norge rundt. La 2018 vere året der kvar og ein av oss står opp for ei sak vi bryr oss om, og deler den med andre. Det startar med deg, med oss alle.

La oss vise kvarandre at #eitvarmaresamfunn er rett rundt hjørnet.

 

Først publisert hos Framtida.no. Republisert på Flyt Frem med tillatelse.


TEKSTFORFATTEREN

Astrid Underlid
Student, Afrikastudier og skribent hos Framtida.no 


Før du stikker
– vil du skrive neste innlegg om unge stemmer, positive nyheter, hverdagshelter eller noe annet?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

Folkets kamp i Guatemala

Du har kanskje ikke hørt så mye om Guatemala på nyhetene?

Skrevet av Per Kristian Torp.

Visste du at Guatemala er et av verdens mest ulike land? Jord, ressurser og makt er konsentrert i hendene på en liten elite, mens veldig store deler av befolkningen lever i fattigdom. Dette gjelder spesielt maya-befolkningen (urfolket), som til tross for å utgjøre landets majoritet blir sterkt marginalisert. Mange får livsgrunnlaget sitt ødelagt ved at nasjonale og utenlandske selskaper trenger seg inn i maya-folkenes territorier, med gruvedrift og oppdemming av elver. Dette fører ofte til at mennesker blir jaget vekk fra jorda si.

Organisering for endring i Guatemala 
Norsk Folkehjelps filosofi er at det er organiserte folk verden over som selv er best i stand til å endre sine samfunn. I Guatemala samarbeider vi med organiserte småbønder, kvinner og urfolk. Vi bistår dem i deres kamp på deres premisser, med for eksempel lederskolering, samt bistand til å drive lokalradioer som en motvekt mot landets dominerende og ekstremt høyreorienterte medier.

I desember 2017 var jeg selv i Guatemala sammen med Norsk Folkehjelp for å få et innblikk i hvordan våre partnere jobber og den situasjonen de står i. Den første organisasjonen vi møtte var CODECA, som representerer småbønder over hele landet. De jobber hovedsakelig for jordreform, men er en masseorganisasjon som også tar opp andre saker, som rettferdig fordeling av vann. De organiserer seg på bygdenivå, mobiliserer ute i gatene, driver politisk skolering, samt formidling av alternativ informasjon.

Retten til å organisere seg er ingen selvfølge 
Her hjemme i Norge tar vi retten til å organisere oss for gitt. Her kan vi fritt bli med i politiske partier, fagorganisere oss, bli med i en interesseorganisasjon og skrive et leserbrev i avisen. Vi kan også kritisere våre egne politikere og de som sitter på makta uten å frykte for våre liv.

I Guatemala er ikke denne rettigheten en selvfølge. Her blir mennesker som organiserer seg for å endre samfunnet møtt med kriminalisering, arrestasjoner, svertekampanjer og i noen tilfeller til og med drap.

Representantene fra CODECA la hele tiden stor vekt på at de var menneskerettighetsforkjempere, nettopp fordi den kampen de kjemper er en kamp for grunnleggende menneskerettigheter som de i dag mangler.

Les også: Inkludering og solidaritet: to sider av samme sak

Foto av Yesenia Cuevas via Unsplash

Organisering bidrar til økt selvtillit og kunnskap om egne rettigheter 
En kvinne fortalte at hun knapt turte å si navnet sitt høyt offentlig før hun ble med i organisasjonen. Dette gjorde sterkt inntrykk på meg. Det sier litt om hvor viktig slik organisering er for folks mentalitet.

Dette var også et gjennomgående tema i møtet med en kvinnegruppe tilknyttet organisasjonen COINDI, en lokal urfolkorganisasjon som arbeider spesielt med kvinnerettigheter.

Hvordan organiseringen hadde gitt dem økt selvtillit, bevissthet om sine rettigheter og konkrete eksempler på at kvinnene her har gått inn i lokale politiske beslutningsprosesser i et tradisjonelt veldig patriarkalsk samfunn, ble det snakket mye om.

Vi besøkte også en landsby hvor befolkningen i 1998 ble fratatt jorda si av en «miljøstiftelse». Elva som de var avhengig av for sitt livsgrunnlag skulle legges i rør, og de ble tvangsflyttet. De måtte gå 14 timer i strekk for å slå seg ned på et nytt sted. Dette er en situasjon som det er vanskelig for oss nordmenn å relatere oss til. Men stå-på-viljen som møtte oss, engasjementet og samholdet i organiseringen, er til stor inspirasjon.

Les også: Å aldri føle seg helt hjemme 

Når man ser mennesker i en tilsynelatende håpløs situasjon, utsatt for undertrykkelse og urettferdighet, som tar saken i egne hender og samler seg for å skape endringer – da styrker det troen på at en bedre verden er mulig!


TEKSTFORFATTEREN

Per Kristian Torp, Styremedlem i Norsk Folkehjelp Solidaritetsungdom

 

Per Kristian Torp
Styremedlem i Norsk Folkehjelp Solidaritetsungdom 
@UngOgSolidarisk på Twitter 

 

 



Før du stikker
– vil du skrive neste innlegg om Latin Amerika, sosiale bevegelser eller noe annet?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

 

#Trollmelding: hvordan belyse kjipe kommentarer i sosiale media!

Hatefulle ytringer i sosiale media preger nettopplevelsen til flere. Kommentarfeltene fylles med generaliseringer, hat og fordommer mot mennesker på flukt.

«Beste hjelp er å sterilisere!!!»

«Dette er jo en rotteinvasjon»

«Økonomiske flyktninger og muslimer har overhodet ingenting i Norge å gjøre …….tullhau. ….hjelp dem i områdene de e født i» 

Dette er eksempel på hatefulle kommentarer som Flyktninghjelpen drar frem i lyset i #trollmelding kampanjen.  Bak kampanjen er et ønske om å engasjere så mange som mulig til å kommentarfeltene tilbake. Samtidig som en bredere debatt om hatretorikken mot mennesker på flukt i Norge kan skapes.

Den humanitære organisasjonen som jobber med mennesker på flukt i mer enn 30 land, har lenge sett generalisering, hat og fordommer mot mennesker på flukt i sine egne kommentarfelt på sosiale media.
– Mange av de påstandene vi ser i kommentarfeltene, stemmer ikke med den virkeligheten vi er vitne til. Vi må tørre å ta disse kommentarene frem i lyset, og kreve at folk behandler hverandre med respekt, deler Gro Kirkeby som er ansvarlig for sosiale medier i Flyktninghjelpen.

Foto fra Flyktninghjelpen

Ordbruken undergraver menneskeverdet og hindrer konstruktiv debatt.
– Debattklimaet understreker en ukultur og et behov for å diskutere hvordan vi skal snakke om og til våre medmennesker, deler Kirkeby videre.

De hatefulle kommentarer kan oppfattes som sårende og støtende for mange noe som kan ha uheldige konsekvenser både for dem som blir rammet av hat og samfunnet som helhet.

– De ordene vi velger å bruke om medmennesker og til hverandre, påvirker våre holdninger og handlinger. I tillegg, kan hat og hets føre til at folk lar være å delta i diskusjoner om viktige samfunnsspørsmål

– de orker ikke eller er redde for å ta kampen. Det gjør at vi får færre stemmer i debatten og en mer polarisert debatt. Derfor er det viktig å ta slike ytringer på alvor, fortsetter Kirkeby.

Skjermbilde av Flyktninghjelpen.no
Skjermbilde av Flyktninghjelpen.no

Antall mennesker på flukt fortsetter å øke
Samtidig som at kommentarfeltene i norske sosiale media fylles med hatefulle ytringer om mennesker på flukt, var det i 2016 hele 65.6 millioner mennesker som flyktet fra vold og væpnet konflikt. Antall mennesker på flukt er på et historisk høyt nivå.  Behovene for nødhjelp, utdanning og tak over hodet er enorme i de landene Flyktninghjelpen jobber i.

– DR Kongo og Den sentralafrikanske republikk er eksempler på to av de mest neglisjerte fluktkrisene i verden. Krisene mangler både økonomisk støtte til å dekke de prekære behovene, og får lite politisk oppmerksomhet og mediedekning som er nødvendig for å skape endring. Det er helt klart en utfordring, ifølge Kirkeby.

#Trollmelding – du kan være med å stoppe hatet i sosiale media.
Fæle ting blir skrevet om mennesker på flukt i sosiale media. Da håpet bak kampanjen er at folk engasjerer seg når de kommer over kommentarer som er sårende eller støtende ved å si ifra at denne typen ordbruk ikke er ok, følger noen nyttige tips fra sosiale media ansvarlig i Flyktninghjelpen under:

Hvordan skille mellom oppspinn og fakta
I kommentarfeltene dukker det opp ulike påstander, derfor spurte Flyt Frem hvordan man kan skille på hva som er fakta og hva som er oppspinn i kommentarfeltene.

– Når du kommer over påstander i kommentarfeltene, er det alltid lurt å oppsøke andre kilder. Du kan finne mye informasjon om norsk politikk og Norges arbeid med humanitære kriser og flyktninger på Utenriksdepartementet sine nettsider eller henvende deg til organisasjoner som jobber med feltet, slik som oss, norsk folkehjelp og NOAS.  Du kan også be personen om å begrunne utsagnene sine og vise til kilder. Da er det enklere å avgjøre hva konklusjonene vedkommende har gjort, er basert på. Så, er det viktig at du selv gjør en vurdering av om denne kilden gir god og trygg informasjon.

Foto fra Flyktninghjelpen.

Hvordan kan andre personer svare på disse hatefulle ytringene i kommentarfeltene? Noen tips for hva folk kan skrive?
– Gi beskjed på en høflig måte til avsenderen at dette er ordbruk som ikke tilfører noe til debatten. Man kan for eksempel si at

“Det er ikke greit å omtale andre mennesker på denne måten og jeg vil oppfordrer deg til å holde en saklig tone. Jeg er interessert i å vite mer om hvorfor du mener dette, og vi kan gjerne fortsette diskusjonen om vi kan unngå generaliseringer og hat.”  

En annen måte å engasjere seg på er å bruke emneknaggen Trollmelding (#Trollmelding) i sosiale medier. Vi kommer til å bruke #Trollmelding i tiden fremover til å snakke om hatytringer og hva slags type debattklima vi ønsker i Norge. Heng deg på diskusjonen! oppfordrer sosiale media eksperten Kirkeby. 

Det kan jo også være litt skummelt å skulle skrive tilbake i disse kommentarfeltene da respondenten selv kan oppleve å få ufine kommentarer tilbake. Noen tips for hvordan få opp motet til å først svare, også hvordan eventuelt håndtere kjipe kommentarer tilbake?

– Vi ser at mange kvier seg for å delta i kommentarfeltene når det koker ned til personangrep og hat. Nettopp derfor er det viktig at vi alle henter fram litt ekstra mot i oss selv, og sier ifra.

Skriv kommentaren, få en venn til å lese gjennom den før du poster, og spør deg selv;  “Hadde jeg satt pris på en slik kommentar her?”.

Det er viktig å ta seg en liten pust i bakken før man svarer på kritikk, slik at man ikke risikerer å tråkke over streken selv. Tenk over hvorfor du postet det du skrev, forklar dette på en måte du selv ønsker å bli behandlet i kommentarfeltet. Da har du bidratt til en konstruktiv meningsutveksling uten å ty til krangling og personangrep.

Hva kan unge personer gjøre for å bidra til en bredere debatt?
– Vi vet at unge er opptatt av å bekjempe fordommer, likeverd, og ønsker å vite mer om ungdom på flukt. Dette engasjementet er et godt grunnlag for å bidra til en bredere debatt. Det er mange måter å engasjere seg, som å si din mening om det som opptar deg, diskutere med venner og familie, meld deg inn i en ungdomsorganisasjon eller ungdomsparti eller del informasjon med andre.  På nettsiden www.weareyouth.no kan ungdom lese om flere måter å engasjere seg og sørge for at deres stemmer blir hørt i debatten, meddeler Kirkeby. 

Hvordan vil DU at vi snakker om og til hverandre? Del din mening og bruk #trollmelding


TEKSTFORFATTEREN


Kathrine Olsen Flåte
Co-grunnlegger og redaktør av Flyt Frem
Masterstudent i International Development Studies
@flytfrem på Instagram

 



Før du stikker
– vil du skrive neste innlegg om unge stemmer, flyktninger, retorikk eller noe annet?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

 

Kjære, hvit feminist

[dropcap]Dette er et åpent brev til deg. Jeg har møtt deg ved flere anledninger. Jeg har snakket med deg, utvekslet erfaringer med deg og diskutert med deg.

Jeg har vært forbannet på deg, også. Sint, fordi du ikke vil forstå meg.

Du benekter dine fordeler med å være hvit kvinne i et samfunn hvor kvinner som meg er utsatt for systematisk undertrykkelse i lys av både mitt kjønn, min hudfarge og mitt utseende.

Jeg møter et patriarki, som deg, men jeg møter også et patriarki som seksualiserer meg på grunn av hudfargen min og kroppen min, som ofte ikke er som din.

Leppene mine er større enn dine, derfor antar menn at jeg utfører oralsex bedre enn deg. Jeg har løsere hofter enn deg, dermed antar menn at jeg er annerledes en eksotisk opplevelse i senga, sammenlignet med deg.

Kjære, hvit feminist: ikke misforstå meg.
Jeg angriper deg ikke for din hudfarge. Jeg angriper ikke deg. Jeg angriper et system som verdsetter din hudfarge, fremfor min. Jeg hater systemet som gir deg fordeler, fremfor kvinner som meg. Dette systemet er ikke ditt verk, men den omfavner deg, ofte uten at du er klar over det selv.

Vi er begge kvinner.
Vi opplever mye av det samme, og vi deler like historier med hverandre. Sexismen du opplever, opplever jeg også. Men noen ganger er den sexismen jeg møter, rasistisk. Når du ser meg, ser du to av mine to største identitetsmarkører; mitt kjønn og min melaninrike hud. Mitt kjønn og min hudfarge er ikke separate entiteter.  Det er både en gave, og en forbannelse. Men mest en gave.

Les også hudfarge og kjønn er viktig for hvordan vi behandles, det har det aldri vært tvil om. 

Feminismen må inkludere både deg og meg.
Feminismen må anerkjenne våre forskjeller og vi må hjelpe hverandre. Du må høre på mine opplevelser og godta at du har storsamfunnet mer på din side, enn det jeg har. Min feminisme må også være din.

Kjære, hvit feminist. Jeg vil stå på barrikadene med deg. Jeg vil støtte deg, jeg vil lære av deg. Jeg håper du er villig til å gjøre det samme.


TEKSTFORFATTEREN

Camille Oneida Charles
Tittel: Lærer, skribent
camilleoneida på Instagram

Snapchat: boniiiita
Medlem av @snapkollektivet
Blogg: www.camilleoneida.blogg.no


Før du stikker
– vil du skrive neste innlegg om feminisme, interseksjonalitet, samfunn eller noe annet?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

 

Svart renessanse: Oppblomstring av svart kreativitet globalt!

[dropcap]Nylig ble det kjent at amerikansk-ghanesiske designer Virgil Abloh blir ny sjefsdesigner i luksusmerket Louis Vuitton, den første svarte designeren i motehuset. Dette spranget i moteverdenen føyer seg inn i rekken av enorm suksess svart kreativitet har internasjonalt.

«Untitled» (1982) av afroamerikanske artist Jean-Michel Basquiat slo salgsrekorder i fjor, ved å bli solgt for over 110.5 millioner dollar. Tidligere samme år valgte britiske Vogue Edward Enniful som sin sjefsredaktør, den første svarte noensinne.

Indie-filmen Moonlight stakk av med den gjeveste Oscar-statuetten, Get Out endret synet på skrekkfilmer og hvordan sjangeren kan ha politiske undertoner – og det utenom å snakke om den afrosentriske og afrofuturistiske sensasjonen som er Black Panther. Alle tre overnevnte filmer har svarte regissører, hovedvekt av svarte skuespillere og oppnår suksess hos både kritikere og publikum av alle bakgrunner.

Men hvorfor og i det hele tatt hvordan skjer dette nå, i et politisk klima preget av høyreorienterte ledere som Trump?

Aktivisme + kjøpekraft = sant

Det har ikke vært mangel på talent hos svarte utøvere, men i anerkjennelsen av de. At svart kunst blir stadig mer anerkjent nå, kommer ikke av tilfeldigheter.

Sosiale medier har gjort tidligere monologer om til dialoger, hvor massenes krav blir hørt. Kampanjer som #OscarsSoWhite og #RepresentationMatters har lagt press på ulike institusjoner om å øke mangfoldet, om det måtte være etnisitet, kjønn, kroppsformer, funksjonsevne og lignende.

Denne satsningen bryter tidligere satte rekorder, som Black Panther, den mest kommersielt suksessfulle superheltfilmen noensinne som har tjent inn over en milliard dollar. Den store suksessen til multikulturelle filmer viser hvordan aktivister så vel som generelt filmpublikum, støtter opp om mangfold.

Interseksjonelt blikk
Den svarte suksessen er positiv for mangfoldet, men blir kritiserbar i et interseksjonelt blikk, med tanke på ensformigheten av suksessen. Alle de overnevnte suksessene av svarte kunstnere, er storartede men dessverre også utpreget mannsdominerte.

Suksessen på en front , etnisitet, er ikke nødvendigvis suksess på alle fronter; kjønn.
Diskriminering på bakgrunn av kjønn henger sammen med forskjellsbehandling på grunn av hudfarge, seksualitet, funksjonsevne og lignende.

De ulike frigjøringskampene må stille under samme flagg.

Å se på sosiale kategorier og hvordan de påvirker hverandre på tvers, kalles for interseksjonalitet. Å ikke begrense sin forståelse av sosial rettferdighet til kun en faktor, som f.eks. kjønn, men flere – er essensielt for å løse de utfordringene som vi som et kosmopolitiansk samfunn står ovenfor.

Les også hudfarge og kjønn er viktig for hvordan vi behandles, det har det aldri vært tvil om. 

Høyreradikalisme som avsløring
Samtidig har oppsvingen av høyrepopulisme avslørt at vi ikke er kommet så langt som Det ulmer noen svært ekstreme holdninger som blir foret av at visse politiske ledere støtter opp om deres holdninger. Mye som hadde forblitt usagt eller stemplet politisk ukorrekt tidligere, er nå helt akseptable ytringer. Dette avslører den faktiske situasjonen høyreekstreme holdninger har. Ideen om at samfunnet vårt er «fargeblindt», avkreftes.

Den eneste fordelen med at disse holdningene kommer frem i lyset, er at det blir kjent og kan motarbeides. Det antirasistiske arbeidet må styrkes og satsingen på svart talent, i kreative og øvrige yrker, må økes. Disse prosessene kan være med på å bryte ned de mange fordommer svarte kunstnere og mennesker for øvrig møter.

Ved å redusere fordommene de møter, kan menneskeverdet afrikanere stadig frarøves, gjenopprettes.


TEKSTFORFATTEREN

Grace Tabea Tenga
Psykologistudent og danser
@gracetabea på Instagram


Før du stikker
– vil du skrive neste innlegg om mote, interseksjonalitet, samfunn eller noe annet?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

 

Voldtekt = Sex uten samtykke!

Til sommeren får Sverige forhåpentligvis en lov som bekrefter at ethvert menneske har rett til å bestemme over egen kropp og seksualitet, og at alle former for seksuell omgang skal være frivillig. Det burde være en selvfølge.

Norsk lov burde være i tråd med internasjonal rett
Internasjonale menneskerettslige standarder er tydelige på at voldtekt skal defineres som seksuell omgang uten oppriktig samtykke. Dette kommer blant annet til uttrykk i Generell Anbefaling 35 fra FNs Kvinnekomité, og i Europarådets Istanbulkonvensjon som Norge nylig har ratifisert.

Det bør være en selvfølge å endre voldtektsbestemmelsen i norsk straffelov i tråd med internasjonal rett.

FN har allerede ved flere anledninger oppfordret Norge til dette.

Alle tilfeller av voldtekt må inkluderes

Utgangspunktet for norsk voldtektslovgivning er å beskytte retten til seksuell selvbestemmelse og personlig integritet. Voldtektsbestemmelsen inneholder imidlertid ikke et krav om at den seksuelle omgangen skal være frivillig, men beskriver i stedet omstendighetene som utelukker et gyldig samtykke. Da rettes oppmerksomheten vekk fra det manglende samtykket. Man fokuserer heller på de kvalifiserende omstendighetene, som bruk av vold, truende adferd, eller bevisstløshet hos den som er utsatt.

Amnesty finner det svært problematisk at nåværende voldtektslovgivning ikke fanger opp alle tilfeller av voldtekt.

Kripos har i sin voldtektsrapport fra 2012 påpekt at særlig festrelaterte voldtekter henlegges fordi saker faller utenfor den nåværende juridiske definisjonen av voldtekt. Her blir det gjerne ikke benyttet vold, men gjerningspersonen utnytter offerets manglende evne til å gjøre motstand.

Samtykkebasert voldtektsbestemmelse
Utviklingen av den strafferettslige definisjonen av voldtekt speiler en samfunnsutvikling som i stadig større grad vektlegger individets rett til å bestemme over egen kropp og seksualitet. I flere land, blant annet Storbritannia, Irland, Belgia og Canada, har dette ført til at retten til seksuell selvbestemmelse og personlig integritet er tydeliggjort gjennom en samtykkebasert voldtektsbestemmelse. I Norge har det så langt resultert i en bestemmelse om grov uaktsom voldtekt i straffeloven i 2000, og en rettspraksis som fra 2013 sidestiller såkalt «sovevoldtekt» med andre former for voldtekter.

Voldtekt er et omfattende samfunnsproblem i Norge. En rapport fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS 2014) viser at hver tiende kvinne i Norge har vært utsatt for en voldtekt minst én gang i løpet av livet. Halvparten var ikke fylt atten år da overgrepet skjedde. Omfanget av voldtekt går heller ikke ned over tid, og yngre kvinner rapporterer i like stor grad om voldtekt som eldre.

#metoo kampanjen bekrefter med all tydelighet at forståelsen av og respekten for retten til å bestemme over egen kropp og seksualitet er svært mangelfull. Også derfor er det nødvendig å få på plass en voldtektsbestemmelse i den norske straffeloven som stadfester en tydelig rettslig norm om at alle former for seksuell samhandling må være frivillig, og bygge på et gjensidig samtykke.

Helt enkelt: voldtekt er seksuell omgang uten samtykke.

Amnesty Norge har en pågående underskriftskampanje som krever at myndighetene må endre straffelovens voldtektsbestemmelse slik at den tydeliggjør at voldtekt er seksuell omgang uten oppriktig samtykke, i overenstemmelse med internasjonale menneskerettigheter.

 


TEKSTFORFATTEREN:

Ingrid Valde
Leder i Amnesty Ålesund Ungdom
@Amnesty_Norge på Twitter.


Før du stikker – vil du skrive neste innlegg om inkludering eller samfunn? Send en mail til flytfrem@gmail.com.
Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

Miniserie: Kumelkindustrien påvirker miljøet.

Miljøet påvirkes av kumelk industrien.

Nordmenn ser i svært liten grad på lavere forbruk av kjøtt som effektivt for å redusere miljøproblemene i verden, viser en fersk studie fra Statens institutt for forbruksforskning (SIFO).

Melkeproduksjon påvirker miljøet
I jordbruket står drøvtyggere, kyr, storfe, ungdyr, sauer og geiter, for 80 prosent av de totale utslippene ifølge CICERO, Senter for klimaforskning. Av disse 80 prosentene står storfe og melkeproduksjon for 65 prosent av utslippene
.

Sammenlignet med dyrking av poteter, ris og korn er kontrastene svært store.

Kjøtt krever 160 ganger mer land, åtte ganger mer vann, i tillegg til å produsere elleve ganger så mye klimagasser, ifølge forsking.no

«Kort oppsummert er det stort samsvar mellom et kosthold som blir anbefalt for å fremme helse og et kosthold som er mer bærekraftig. Et slikt kosthold kjennetegnes blant annet av et høyt inntak av frukt, grønnsaker, grove kornprodukter og et lavt inntak av rødt og bearbeidet kjøtt”, skriver Nasjonalt råd for ernæring i en rapport fra 2017.

Det kommer frem i rapporten at det er mer gunstig å spise plantebasert, der en plantekost med erter og bønner er mer miljøvennlig og bærekraftig kilde til protein enn kjøtt.

Følg med for neste del av Miniserien om kumelk!


TEKSTFORFATTEREN:

Sigrid Sydsæther
Instagram: @sigridsyd

 

 


Før du stikker –  vil du skrive neste innlegg om miljø, helse eller samfunn?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Ikke bekymre deg, vi hjelper deg!

Hva gjør du når helsevesenet svikter deg?

[dropcap]Vi bor i en velferdsstat, der nødvendig helsehjelp skal være lett tilgjengelig og ikke en stor økonomisk byrde. Dette er ikke tilfellet for alle.  

I teorien skal du få hjelp på lavest mulig nivå, nærmest mulig hjemmet, og i teorien skal dette gå ganske raskt. I teorien skal du behandles med respekt og bli ivaretatt.

I praksis følges som regel disse prinsippene, og man skulle tro at dette også gjaldt personer som ikke identifiserer seg med det kjønnet de ble tildelt ved fødsel. De siste 3 årene har vist meg at dette ikke er tilfellet.

Invaderende og krevende utredning 
Nasjonal Behandlingstjeneste for Transseksualisme (NBTS) bryter med alle disse prinsippene. Her skal utredning og all behandling skje på et sykehus i landet, etter du har vært gjennom fastlegen din og din lokale BUP/DPS. Her skal det fylles ut side på side med skjemaer, for å utelukke det ene og det andre; alt fra psykisk sykdom som depresjon til uvanlige seksuelle tenningsmønstre.

I tillegg er det hvilke ord og begreper du bruker om deg selv. Ikke hva du trenger som legges til grunn for om du skal få behandling. Derfor er det bare de av oss med klar identitet som mann eller kvinne som får behandling. Mens de av oss som er ikke-binære og verken mann eller kvinne må lyve og si at de er enten mann eller kvinne, selv om ikke-binære kan ha akkurat like stort behov for behandling som andre.

Fare for diskriminering og hatkriminalitet
Helsevesenet sin jobb er og burde være å fremme god fysisk og psykisk helse. Realiteten her er 1-3 år med en invaderende og krevende utredning som for en del kan sette de i reell fare for diskriminering og hatkriminalitet. 

Det er nemlig krav om at du må leve som det kjønnet du identifiserer som i minst et år før du kan få noen som helst behandling.

Dette er ikke noe som bedrer en persons helse, heller tvert imot, da dette i stor grad kan påvirke ens psykiske helse.

Les også Miniserie: Kjønnsidentitet 

Få får det tilbudet de ønsker
Tall for 2017, og tidligere år viser at bare rundt 20-30 % av de som blir henvist til NBTS får behandling, mens resten står uten noe tilbud. Så hva gjør du hvis helsevesenet svikter deg? Det er mange som velger å gå til private aktører som tilbyr mye av den samme behandlingen. Behandlingen har en ganske heftig prislapp for de fleste av oss.  Hovedsaklig er disse mulighetene tilgjengelig for de av oss på sentrale østlandet. Dette skaper klasseforskjeller, der noen får den hjelpen de trenger, mens noen blir stående utenfor.

Det er stor enighet om at dette ikke er et system som funker for noen. NBTS sliter med arbeidsmiljøet, mange barn, unge og voksne får ikke den hjelpen de trenger, alle organisasjonene som jobber med dette mener at noe må endres.

Helsedirektoratet og helseministeren mener også at noe må til og det er satt igang arbeid for å bedre situasjonen. Men vi ser fortsatt ikke noe tegn til reell endring.

Hjelp må gis etter behov 
Skeiv Ungdom krever at transpersoner skal få den behandlingen de trenger, når de trenger den, på bakgrunn av behov og ikke hvilke ord man bruker om seg selv. Tilbudet må desentraliseres, både så flere kan få hjelp der de bor eller i nærheten, og så man har en reell mulighet til å klage og få en ny vurdering.

Vi ønsker å kunne møte nye og gamle medlemmer og si at vi har et fantastisk helsevesen og anbefale de å søke behandling hvis de trenger. Vi ønsker å kunne møte de etter de har vært på sin første time med et smil i ansiktet.

Vi ønsker å høre de fortelle om at de ble møtt som den de er, kanskje for første gang, møtt med respekt, og at de har troa på fremtida.

 


TEKSTFORFATTEREN:

Ask Aleksi Berglund, politisk nestleder i Skeiv Ungdom.

Ask Aleksi Berglund
Politisk nestleder i Skeiv Ungdom
@Skeivungdom på Instagram.

 


Før du stikker – vil du skrive neste innlegg om helse, rettigheter eller samfunn? Send en mail til flytfrem@gmail.com
Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

Gjennomslag for den tause majoriteten!

På valgnatta i fjor sa Bjørnar Moxnes at Sylvi Listhaug skulle fjernes fra regjeringa. I skolevalgkampen sa Rød Ungdom det samme: Rødt skulle inn og Listhaug skulle ut. 6 måneder etter at Rødt kom inn på Stortinget, har vi altså klart å innfri løftet vårt. Sylvi Listhaug er endelig ute av regjeringa.

Dette er en seier for den tause majoriteten som er lei av en justisminister som pisker opp fremmedhat og rasisme. Tusenvis på tusenvis av nordmenn har som en motvekt til Listhaug slått ring om solidariske verdier gjennom blant annet overveldende store donasjoner til Leger Uten Grenser.

Det var på høy tid at Listhaug gikk av. Som minister har Listhaug vært alt annet enn en ansvarlig statsråd. Med bakgrunn i PR-bransjen har hun fått mer oppmerksomhet om retorikken enn politikken. Saken som ledet til mistillitsforslaget er det siste i en rekke av eksempler på hvordan hun sporer av debatter med usaklige og farlige utsagn.

Et oppgjør mot en retorikk som polariserer
Rød Ungdom er helt tydelig: Listhaug er ikke et offer. Mistillitsforslaget som Rødt stilte, handlet ikke om innskrenking av ytringsfrihet, heksejakt eller knebling av debatten. Det handler om å ta et oppgjør med en retorikk som puster på det hatet som stod bak 22.juli tragedien. Når Sylvi Listhaug mottar blomster fra den nynazistiske organisasjonen Vigrid har det gått for langt. «Vis meg dine venner, og jeg skal si deg hvem du er» er det et ordtak som heter.

Vi må tørre å snakke om framveksten av høyreekstreme meninger som har skjedd de siste årene. Dette har blant annet Sylvi Listhaug hatt et ansvar for, gjennom å stadig flytte grensene for hva som er greit å si om andre mennesker uten at det får konsekvenser. Når hun ikke selv tok ansvar for det, var det på høy tid at hun bukket under for presset fra Rødt og tok hatten sin og gikk.

I forlengelsen av det må vi rette oppmerksomheten mot personen med det øverste ansvaret for regjeringa, nemlig statsminister Erna Solberg. Listhaug har blant annet langet ut mot «godhetstyranniet», ment at flyktninger blir båret på gullstol til Norge og koblet Arbeiderpartiet til terrorisme. All den tid har Solberg sittet helt stille i båten, uten at det fikk konsekvenser for hennes statsråd.

Resultatet er at debattklimaet har blitt hardere, norsk politikk har blitt mer polarisert og høyreekstreme holdninger stimuleres. Erna Solberg må begynne å ta sitt ansvar som statsminister på alvor, om hun virkelig skal være «en statsminister for alle» slik det hevdes at hun er på Høyre sin Facebook-side.

Sylvi Listhaug har klaget over at norsk politikk har blitt en barnehage. I den barnehagen er Listhaug den største bølla og Solberg har vært en dårlig barnehagesjef.

Fremover forventer vi at splittende og hatefulle utsagn fra Solberg sitt Regjeringskollegiet blir slått ned på.

Norges internasjonale rykte skal kjennetegnes av det samholdet og fellesskapet vi viste etter 22. juli, ikke hatefulle ytringer og høyrepopulisme. Da må det bli en kursendring.


TEKSTFORFATTEREN: 

Tobias Drevland Lund
Leder i Rød Ungdom
@RodUngdom på Twitter
@Rod_ungdom på Instagram 



Før du stikker
– vil du skrive neste innlegg om politikk eller samfunn?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

Folkestyre, ikke vanstyre!

Makta skal ligge hos folket. Likevel prøver de blå, med støtte fra Arbeiderpartiet, å flytte makta vekk fra folk. Denne gangen er det kontrollen over norske energiressurser som skal flyttes fra deg og meg til politikerne i Brussel.

Regjeringen ønsker at Norge skal slutte seg til EU sitt energibyrå ACER, som tilsvarer Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) og Statnett. Byrået er et overvåkningsorgan med ansvar for at EUs regelverk for elektrisitets- og gassmarked følges og gjennomføres. ACER har håndhevings- og vedtaksmyndighet, noe som vil bety inngrep i nasjonal styring og kontroll.

Regjeringens iver etter å ta makt fra norske folkevalgte til politikerne i Brussel er parodisk. Energiressursene i Norge er nøkkelen til vår velstand og vår velferd.

Når selv kontrollen over energiressursene våre skal flyttes fra det norske folk kan man spørre seg om det finnes en makt regjeringen ikke er villig til å gi Brussel?

Hvor mange EU-politikere kan du navnet på?  Jeg er sikker på at det er færre enn du kan telle på en hånd, hvis du i det hele tatt kan navnet på noen. Det er problematisk at kontrollen over norsk energi skal gis til politikere som ikke er valgt av det norske folk, som ikke kjenner til betydningen av vannkraft for folket i kommuner som Sirdal og politikere som har ansvaret for hundre ganger så mange folk som vi har i Norge.

Makta som regjeringa vil overføre til EU, sett sammen med kommunereform og regionreform, viser regjeringspartienes sanne mål og ønske: sentralisering – koste hva det koste vil.

På motsatt side av skalaen finner vi Senterpartiet. Vi mener at mennesker med makt over eget liv og eget samfunn tar ansvar og gode avgjørelser. Senterungdommen vil at du skal ha makt over eget liv, og derfor er vi i mot de gjentatte angrepene på norsk demokrati.

Det er et gode at kontrollen over norsk energi ligger hos folk som du og jeg kan stemme på i valg. Det er et gode at politikerne kan stilles til ansvar for avgjørelsene de tar på våre vegne. Disse godene mister vi ved å slutte Norge til EUs energibyrå. Vi vil ikke at politikere som ikke kan stilles til ansvar skal forvalte din og min hverdag.

Stortingsflertallet har et stort ansvar når de behandler Norges tilslutning til EUs energibyrå. Vi må regne med at regjeringspartiene fortsetter kampen for privatisering, liberalisering og sentralisering. Ansvaret ligger i stor grad hos Arbeiderpartiet. De må svare på spørsmålet: skal vi ha nok en stortingsperiode preget av vanstyrt demokrati hvor makt flyttes fra folk ved hver mulighet?

 


TEKSTFORFATTEREN:

Ada
Ada Johanna Arnstad
Leder i Senterungdommen
@Senterungdommen på Twitter 

 



Før du stikker
– vil du skrive neste innlegg om politikk eller samfunn?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

Miniserie: Trenger du virkelig å drikke kumelk?

[dropcap]Alle de næringsstoffene man finner i kumelk kan man fint få fra matvarer fra planteriket.

En av grunnene til at kumelk inneholder en del viktige næringsstoffer, er fordi kraftfôret til kyrne er kunstig beriket med mange ulike stoffer.  Det derfor usikkert om man kan si at disse naturlig finnes i melk. Dette gjelder også plantemelk som soyamelk og havremelk som er beriket med kalsium og vitaminene B12, B2 og D. Dette for å gjøre de ekstra næringsrike. Disse næringsstoffene kan man også få i seg gjennom en sunn og variert plantekost.

Du må drikke opp melka di for å styrke både skjelett, tenner, muskler og det som er,  blir vi som nordmenn fortalt stadig vekk.

Nordmenn ligger på toppen blant de som drikker mest kumelk i hele verden. Samtidig som vi topper listene for de med høyest benskjørhet. Dette er overraskende for mange.

Kalsium er viktig for å forebygge benskjørhet, men melk er ikke den eneste og heller ikke den beste kilden til kalsium. Kumelk inneholder faktisk flere stoffer som øker risiko for sykdommer, mens plantefri melk er fri for disse stoffene.

En ulempe med kumelk er at den inneholder kjønnshormoner fordi de fleste kyrne som blir melket er drektige. Kumelk inneholder også kolesterol og mettet fett som er forbundet med flere sykdommer, blant annet ulike typer kreft skriver opitmalkosthold.no.

Følg med for neste og siste del av Miniserien om kumelk!


TEKSTFORFATTEREN:

Sigrid Sydsæther
Instagram @sigridsyd


Før du stikker –  vil du skrive neste innlegg om miljø, helse eller samfunn?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Ikke bekymre deg, vi hjelper deg!

Å aldri føle seg helt hjemme!

[dropcap]Født og oppvokst i Norge. Bodd, studert og jobbet i Oslo. Født i Norge, men med en bakgrunn som kjem til å prege meg resten av livet.

Jeg har nemlig foreldre fra ulike land. Så utrolig kult og fascinerende, tenker du kanskje. En real miks. Dessverre føles det ikke alltid slikt. Spør du meg kan det være utfordrende. Utrolig vanskelig. Tøft. Og det er noe jeg har blitt mer og mer bevisst på de siste årene.

Jeg blir sett på som turist i mine foreldres hjemland og for mørk til å være «norsk».

Som barn var jeg naiv og vokste opp i en slags «prinsesseboble» på vestkanten av Oslo, selvfølgelig. Direkte ærlig, spontan og følte meg som «alle andre» hvite barn i barnehagen..

Jeg spilte/spiller fiolin, dro på SFO, dro på svømming, spilte/spiller fotball og deltok på alle aktiviteter, på lik linje som alle andre barn. Som barn tok jeg det kanskje som en selvfølgelig. En selvfølge om at alle skal ha de samme mulighetene og at alle blir behandlet likt.

Det var ingen forskjellsbehandling. For i barnehagen ble jeg nemlig lært opp til at alle mennesker er like mye verdt.

Hver og en skal ha like stor bit av den gode og saftige sjokoladekaken. Den skal fordeles likt – uansett hvor mye du elsket sjokolade mer enn «alle andre». Ironisk nok, jobber også far i barnehagen. Og ja, jeg ble kanskje «heiet» på av foreldrene mine til å delta og ja, kanskje til og med integrert av dem. De har studert i Norge, snakker norsk og jobber og skatter i Norge. De har tross alt vært i Norge i mer enn 35 år. Mye lengre enn mitt liv, mulig også lengre enn ditt eget liv.

Etter ungdomsårene mine i Norge, valgte jeg å flytte på meg. Ut av Norge. Utallige mange «tilfeldige sikkerhetskontroller» man må igjennom, forresten. Først dro jeg til Frankrike, så Australia, deretter Colombia og nå Nepal.

Etter å ha blitt kjent med mange ulike mennesker på reisene, har jeg nå, godtatt det faktum at jeg aldri kjem til å føle meg helt hjemme, noe sted. «Hvor kommer du fra?» er som regel det første spørsmålet jeg får når jeg hilser på nye mennesker. Dette før de engang spør om navnet mitt. «Vel, jeg er født i Oslo, har foreldre fra Asia og jobber nå i Nepal». «Ah, men jeg møtte en hvit og blond person fra Norge. Er man mørke i Oslo?», forsetter gjerne spørsmålene. Nei, jeg forstår at det ikke er et enkelt regnestykke.

Jeg er en sjelden gang og besøker hjemlandene til foreldrene mine. «Hvor kommer du fra?» er ofte spørsmål som dukker opp der også. Da jeg var liten svarte jeg hensynsløst «Norge» uten å tenke meg om. Men de siste årene har likevel tanken streifet meg; «Men hallo, jeg ser ut som dem, de lokale». Mørk, sort hår og snakker det lokale språket. Likevel, anser de meg som turist.

I Norge blir jeg aldri mer enn andregenerasjons innvandre – og i utlandet forblir jeg turist. Det er definisjonen på å aldri føle seg helt heime.

Jeg vil aldri bli sett på som en fullverdig innbygger av noe som helt land. Den følelsen er tøff å tenke på.

Hilsen en som aldri føler seg hjemme.


TEKSTFORFATTEREN:


Thanuya Sivanantharajah
Jurist
@thanuya2412 på Instagram 

 



Før du stikker
– vil du skrive neste innlegg om kultur, identitet eller samfunn?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

Utdanning er en rettighet, ikke en vare!

Hei du! Ja, du der. Går du på videregående? Kunne du tenke deg å begynne på universitet eller høgskole når du er ferdig? Eller kanskje du allerede har begynt?

I Norge har vi den luksusen at vi kan bekymre oss mer for hva vi skal studere enn om vi kan studere i det hele tatt. Vi har jo Lånekassen, og studentskipnaden, og studentdemokratiene som passer på at våre rettigheter som studenter blir ivaretatt.

Dette er dessverre ikke tilfellet for alle studenter globalt. I mange land er det bare de rike, noen veldig få og privilegerte, som får gleden av å ta en bachelor- eller mastergrad. Hvorfor? Fordi høyere utdanning i de fleste land er veldig dyrt. Dette bidrar til at eksisterende klasseforskjeller blir overført fra en generasjon til den neste, og at de fattigste i samfunnet blir ekskludert.

Les også Ban vei: bryt gammeldagse kjønnsdelte valg i utdanning!

Et annet voksende problem i universitets- og høgskolesektoren er at mange nasjonale myndigheter ikke prioriterer høyere utdanning i sine budsjetter. Mangel på statlig støtte har ført til at flere private aktører har kommet inn på markedet for å tilby høyere utdanning. I tillegg har dette ført til at flere universiteter er nødt til å ta oppdrag betalt av næringslivet, siden de ikke får penger fra staten til å drive forskning.

Kilde: Screenshot UniversityInc.org

Det vil si at firmaer betaler for at forskere skal finne ut av noe. Dette er ikke nødvendigvis dårlig, men vi bør ikke ha for mye av det, for noe forskning må også være basert på forskernes egne nysgjerrighet og interesse i å drive fagfeltet videre. I tillegg er det en fare for at forskere ikke kritiserer det de mener er galt i samfunnet, fordi de er redde for at det kan få konsekvenser for deres personlige sikkerhet eller at de mister stillingen sin på universitetet om de er kritiske til myndigheter eller til ledelsen ved universitetet.

Vi i Studentene og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) mener at utdanning er en rettighet som alle skal ha tilgang til.

I dag blir utdanning i økende grad sett på som en vare, altså noe som kan kjøpes og selges, og som noen profitterer på.

Vi kaller dette fenomenet kommersialisering av høyere utdanning og fokuserer på det i vår politiske kampanje denne våren. Vi har snakket med flere organisasjoner vi samarbeider med i land som Zimbabwe, Colombia og Sør-Afrika, som blant annet forteller om studenter som ikke får tilgang til høyere utdanning, at de fleste bare får tilgang til lavkvalitetsuniversiteter som kun er opptatt av å tjene penger på studentene, om forskere som ikke får faste stillinger, og generell utrygghet på grunn av manglende finansiering fra staten.

Men hvorfor skal vi bry oss? I Norge har vi jo det jo så bra? Vi i SAIH klarer ikke å slå oss til ro med det, for vi er opptatt av studentsolidaritet

– vi jobber for at studenter over hele verden skal få tilgang til kvalitetsutdanning, på barneskolen og helt opp til universitetet.

For å skape interesse rundt temaet på en humoristisk måte, har vi ”laget” et falskt universitet som heter University Inc.! Det er skikkelig dårlig, har lav kvalitet og er bare opptatt av å tjene penger på studentene. Vi vil vise norske studenter at dette faktisk er en virkelighet i mange land og at vi må kjempe for å motarbeide de negative konsekvensene av økende kommersialisering i universitetssektoren sammen med studenter over hele verden.

Du kan se ”rektoren” reklamere for det fantastiske universitetet og lese mer om tematikken og SAIH på vår kampanjeside. Håper dere vil være med på å spre ordet om at utdanning er en rettighet, og ikke en vare gjennom å dele i sosiale medier.

Gjør utdanning til en kampsak, du også ! 


TEKSTFORFATTEREN:


Beathe Øgård

Leder i SAIH
@SAIH_org på Instagram
@SAIH på twitter


Før du stikker – vil du skrive neste innlegg om inkludering, utdanning og samfunn? Send en mail til flytfrem@gmail.com.
Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

Å bli voksen som funksjonshemmet

Tradisjonelt har funksjonshemming vært knyttet til en medisinsk forståelse, nå er det mer vanlig å se på samspillet mellom individ, samfunn og situasjon.

Fast jobb, egen bolig og familie er for mange den ideelle verden når man tenker på å bli voksen i ungdomsårene.  Veien for å komme dit krever ofte hardt arbeid, dedikasjon, nettverk og litt flaks. Men hva gjør man og hvor ender man opp om veien til fast jobb, egen bolig og familie blir ekstra utfordrende fordi samfunnet ikke er bygget etter dine behov?

Drop-out blant mange grupper av unge med kroniske sykdommer og nedsatt funksjonsevne  i videregående skole er langt høyere enn den generelle befolkningen opp i hele 69% for enkelte grupper, der den generelle befolkningen ligger på 19%.

Hvorfor, spør du? Jo, for selv om vi har en utrolig bra skole i Norge er det også her noen grupper som faller utenfor.

For mange starter det ofte allerede i barneskolen med dårlig spesialundervisning av ufaglærte assistenter utenfor klasserommet og mangel på pensum og undervisning tilpasset dine behov. Du blir allerede fra starten segregert fra ’’normalen’’ i samfunnet. Vi vet også at funksjonshemmede barn oftere blir utsatt for mobbing enn andre barn, noe som igjen ofte bidrar til psykiske helseutfordringer. Denne starten følger deg igjennom hele grunnskolen og mange går over til videregående med meldekort, uten å ha alle karakterene på vitnemålet eller de søkes inn på særskilt grunnlag.  

Skjermbilde fra http://www.equitytool.org/equity

Mange opplever dessverre at mangelen på god spesialundervisning og tilrettelegging også er å finne på videregående skoler. Mange henger også langt etter faglig og med helseutfordringer blir dette for hardt for veldig mange og de dropper ut.  De gir rett og slett opp, og det er ikke så rart.

For funksjonshemmede er det en 40% mindre sjanse for å få seg jobb, selv med den samme utdanningen og kompetansen som funksjonsfriske.

40 %! Dette er unge folk som har jobbet seg igjennom grunnskole, videregående og høyere utdanning for å kunne jobbe og kjøpe sin egen bolig . Det er unge, arbeidslystne mennesker som vil bidra til samfunnet. Det er mennesker som deg og meg, som ikke ønsker å måtte gå på NAV. Men dessverre så har skolesystemet fra starten av ødelagt denne muligheten for de.

Vi lærer å skille ut mennesker ut fra funksjonsnivå. Fordi de trenger en tilrettelegging skolen ikke greier å gi på en god måte – som fører til segregering. Vi blir lært allerede som barn at funksjonshemmede ikke har en plass i den ´´normale´´ delen av samfunnet og at de ikke greier å prestere på lik linje som alle andre. Vi lærer Ola og Kari Normann allerede i 6 års alderen at den dagen de blir arbeidsgivere så er ikke ansettelse av funksjonshemmede ett alternativ. Fordi de aldri har fått se hvor lite tilrettelegging som skal til for at en funksjonshemmet skal kunne yte på lik linje som funksjonsfriske, om ikke bedre. Og vi går glipp av erfaringer og perspektiver funksjonsfriske kanskje ikke har

Vi har et stort problem i dagens skolesystem, som får alvorlige konsekvenser i det lange løp. Det er på tide å se potensialet til hver enkelt elev, og gi alle like muligheter til å delta i samfunnet.


TEKSTFORFATTEREN:

Camilla Lyngen
Styreleder i Unge funksjonshemmede
@camillalyngen
@ ungfunk på Instagram
@ungfunk på twitter

 


Før du stikker – vil du skrive neste innlegg om inkludering, utdanning og samfunn? Send en mail til flytfrem@gmail.com.
Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

 

 

 

Miniserie: Visste du at kumelka du drikker egentlig er beregna til en kalv?

[dropcap]F[/dropcap]or at du skal kunne drikke kumelk, så blir melkekyrne inseminert og dermed drektige.Kalven blir altså unnfanget ved ufrivillig inseminasjon, noe vi mennesker kaller for voldtekt når det skjer innen vår egen art. Moren begynner så å produsere melk, der hun melkes under hele drektighetsperioden.

Etter fødselen fjerner bonden kalven vanligvis fra moren så snart den har fått i seg litt råmelk. Deretter blir kalven fôret på kunstig vis, mens det naturlige er at kalven ville diet moren til den er 8-11 måneder.

Gigantkonsern som Tine misbruker innflytelsen sin for å rosemale en grusom virkelighet, hvor de fremstiller ”det søte livet” til kyrne. Båskyrne har en sterk innskrenket bevegelsesfrihet. ”De fleste båskyr står bundet 8-9 måneder i strekk hvert år,” skriver Dyrevernalliansen. 

”Kua kan kun ta ett skritt fram og ett tilbake, og så vidt snu på hodet. Det er ikke mulig med normal kroppspleie, mosjon eller sosial kontakt med andre dyr.

I de fleste båsene er det montert kutrener, som hemmer kuas bevegelser ytterligere. Kutrener er en elektrisk innretning over kuas rygg som gir støt. Den skal få kua til å gå litt tilbake i båsen før hun gjør fra seg, slik at gjødsel og urin ikke havner på liggeplassen, ” ifølge Dyrevernalliansen

Foto: instagram «hkardash»

Kua slaktes når hun ikke lengre produserer melk
For å få kua til å produsere den melkemengden som forlanges av henne, må hun føde en kalv hvert år. ”Når kua ikke lenger er effektiv nok slaktes hun,” skriver dyrsrettigheter.no.

Den høye melkeproduksjonen gir produksjonssykdommer, der jurbetennelse, ketose og melkefeber er vanlig. Jeg har selv arbeidet med forsikring, og er det slik at melkekyr får for eksempel jurbetennelse er det god nok grunn til å bli sendt rett til slaktehuset. Melkekyr slaktes vanligvis når de er rundt 4 år, mens de naturlig ville blitt mellom 18-22 år gamle.

Følg med for neste del av Miniserien om kumelk!


TEKSTFORFATTEREN:

Sigrid Sydsæther
Instagram: @sigridsyd


Før du stikker –  vil du skrive neste innlegg om miljø, helse eller samfunn?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Ikke bekymre deg, vi hjelper deg!

Hudfarge og kjønn er viktig for hvordan vi behandles: det har det aldri vært tvil om!

Samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali har det siste halve året fått mye oppmerksomhet i media. Gjennom sine treffsikre tekster om feminisme og anti- rasisme har mange mennesker i Norge fått øynene opp for 19-åringen som bruker mye av tiden siden på å løfte frem viktige spørsmål samfunnet trenger å stille seg.

Første og hittil eneste gang jeg møtte Sumaya var på toget på vei til Arendalsuka i fjor sommer. På starten av togturen satt vi ovenfor hverandre og ventet på at konduktøren skulle sjekke billettene våre. Han sjekket min billett ved å si «billett takk», men da han kom frem til Sumaya brukte han engelsk: «do you have the ticket?». Sumaya og jeg så på hverandre og smilte, et smil fullt av forståelse om at begge hadde opplevd dette før til tross for at jeg denne gangen fikk spørsmålet på norsk.

Hendelsen i seg selv er ufarlig fordi konduktøren antakeligvis ikke mente noe vondt med å snakke engelsk, han hadde sikkert ingen vonde hensikter og kan unnskyldes ved at han tenkte engelsk er greit siden han var usikker. På den annen side er hendelsen kun én i rekken av mange små situasjoner vi ikke- hvite nordmenn opplever i løpet av et år som påpeker at vi ikke er helt norske, og som indirekte sier at vi ikke hører hjemme her. Det triste med denne historien er at oppmerksomheten Sumaya skulle vise seg å få de neste seks månedene har vært mye styggere, mer sårende og ikke minst truende enn hva mange kunne tenke seg.

Reaksjonene som kom frem da hun ble kåret til årets Bodøværing fokuserte mye på at hun ikke var en verdig vinner fordi hun er en nordmann med svart hud og hijab. Hennes foreldre er somaliske, hennes religion er Islam, og hennes kjønn er kvinne. For Sumaya og andre mennesker med mørk hudfarge er det ikke noe nytt å bli stigmatisert eller definert av utseendet, det samme gjelder de som deler hennes kjønn: Kvinner.

Vi kan ikke ta av oss kjønnet vårt, og vi kan ikke skifte hudfarge. Det betyr at selv om media ikke alltid skriver om rasisme og kvinneundertrykking skjer det fortsatt. Dette er hverdagen for mange.

Daglig opplever afrikanske menn i Norge å bli omtalt møtt som kriminelle, gutter med mørkere hudfarge stoppes av politiet, kvinner antastes, og muslimer omtales som rotter og dyr. Den bevisstheten mange nordmenn nå viser ovenfor feminisme og anti-rasisme trenger vi hele året. Vi trenger at jenter med hijab kan snakke fritt og åpent uten å bli gjort til narr. Vi trenger at majoritetsbefolkningen i Norge anerkjenner en enkel setning: Kjønn og hudfarge er viktig for hvordan vi behandles, også selv om vi, media, eller politikerne ikke snakker høyt nok om det.

Det kan høres krast ut, men det må likevel sies fordi det er så mange som meg som føler og tenker det: Store deler av majoritetsbefolkningen (den hvite befolkningen) er ikke oppmerksomme sine egne privileger, for eksempel å kunne ytre seg tilnærmet fritt i Norge uten å få hudfargen din kastet i ansiktet. For hvorfor er det sånn at når en etnisk norsk mann sier noe i media blir han møtt med «jeg er uenig med deg fordi…» men når en mørk og islamsk kvinne ytrer seg blir hun møtt med «dra tilbake dit du kom fra» eller draps og voldtektstrusler som til slutt ender med at hun må gå med voldsalarm og få sin frihet begrenset.

Hva skjedde med å kunne diskutere sak? Alene er man tydeligvis ikke nok – man er avhengig av støtte fra andre i nettopp majoritetsbefolkningen for å bli legitim. For å kunne ytre seg kan det virke som om man først må skaffe seg en viss forankring hos mennesker som ikke har gått i dine sko, og aldri vil bli møtt med de samme frasene som deg. Dette er slitsomt, og en mekanisme det er vanskelig å skjønne før man har opplevd det selv.  

For mange har det aldri vært tvil om at utseende spiller en stor rolle. Hvis noen forteller deg om det, ikke bli defensiv og nekt. Lytt. Om du har opplevd diskriminering fordi du er mørk i huden eller kvinne er du klar over det. Hvis ikke håper jeg du er litt mer klar over det nå.


TEKSTFORFATTEREN:
Philip Rynning Coker
Leder i Norsk Folkehjelp Solidaritetsungdom
@UngOgSolidarisk


Før du stikker – vil du skrive neste innlegg om rasisme, inkludering og integrering? Send en mail til flytfrem@gmail.com.
Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

Heia kvinnedagen, men hva er egentlig feminisme?

[dropcap]Damer og herrer, kvinns og dudes, jentutter og guttekrutt! 8. mars er her og med det enda en mulighet for oss til å snakke om menneskeverd, likestilling og feminisme.

Med andre ord: tre av mine favorittsamtaleemner. Vi får sjansen til å gå i tog for viktige ting, kjenne på fellesskapet som ligger i engasjement i store grupper, og til å stå opp for ting som er viktig i verden.

Problemet er jo bare at disse tre ordene nevnt over er fryktelig store ord. Det ligger så mye politikk, så mye uenighet, så mye politisk korrekthet, og for mange-sikkert en del muligheter til å føle at man tråkker feil i disse begrepene. For hva er egentlig feminisme?

For å gjøre det litt enklere for oss alle har jeg derfor stilt tre jenter fra forskjellige land et par spørsmål om 8. mars og likestilling slik at vi kan se hva disse ordene og flytende begrepene betyr i det virkelige liv og for vanlige kvinns. Møt Burcu, Elisabetta og Janice fra henholdsvis Tyrkia, Italia og Taiwan.

Spørsmål 1: Er kvinnedagen viktig for deg?
Burcu: Det er et vanskelig spørsmål. Når jeg tenker på det i en global kontekst ser jeg at denne dagen er forskjellig i alle land.

I Tyrkia er det ikke en dag vi feirer, men en dag vi hever våre stemmer! Helt ærlig minner kvinnedagen meg alltid på at vi som kvinner strever i en mannsdominert verden!

Elisabetta: Ja, det er den. Det er en fin anledning til å fokusere tankene våre på kvinner, spesielt for de som sjeldent gjør akkurat det. Det er viktig å huske på historiene til kvinnene som kom før oss- hva de har gjort for å få rettigheter og likestilling. Vi tar så mye for gitt, men det var mange kamper som ble kjempet før vår tid, og det er fortsatt så mye å gjøre. Nå er det vår tur til å bidra!

Janice: Ja!

S 2: Blir kvinnedagen markert på noen måte i ditt hjemland, og har du tenkt til å markere dagen her i England?

Burcu: I Tyrkia har vi en svær parade I den travleste gata på 8. mars. Jeg elsker det! Da føler man virkelig kvinnelig solidaritet og mobilisering! Det gir meg håp og styrke for fremtiden vår!

Elisabetta: I Italia har vi ingen spesifikk seremoni. I noen byer går man i tog, i andre byer gjør man noe annet. De siste årene har bevisstheten rundt dagen og hvor viktig den er økt, spesielt knyttet til kampen mot vold mot kvinner. I år, for eksempel, har en feministbevegelse som heter ”Non Una di Meno” (ikke én mindre) annonsert en streik for å øke oppmerksomheten rundt dette temaet. Jeg bor i et hus fullt av kvinner så jeg feirer som oftest kvinnedagen med små, personlige ritualer og så er jeg med på de mer politiske tingene når det blir arrangert i byen min. I år er jeg i York og tar en master i ”Women’s studies’ så jeg er ekstra engasjert. Instituttet mitt arrangerer en hel dag med feministiske seminarer som jeg gleder meg skikkelig til!

Janice: Nei, dessverre er ikke kvinnedagen noe populær I Taiwan, så jeg markerer det vanligvis ikke. Her i England har jeg planer om å delta på noen av seminarene.

Burcu deler hva feminisme betyr for henne.

S 3: Hva betyr likestilling for deg?

Burcu: Like politiske, økonomiske og sosiale rettigheter og muligheter uavhengig av kjønnsidentitet.

Elisabetta: Det betyr mange forskjellige ting, det er vanskelig å få med alt! Jeg syns menn og kvinner skal behandles likt og ha like muligheter. Det handler ikke bare om lover, det handler om stereotypiene i samfunnene våre. Det første vi må gjøre er å dekonstruere konseptet kjønn.

Janice:

Man skal ha de same rettighetene, de same mulighetene til å utvikle sine ferdigheter, sine personligheter og sine karrierer. Nei til stereotypier!

S 4: Identifiserer du deg som feminist?

Burcu: Ja, og jeg er veldig stolt av det! Jeg syns alle burde være feminister uansett kjønn!

Elisabetta: Ja, det gjør jeg. Men jeg tenker at begrepet ’feminist’ ofte er preget av stereotypier og forenklinger. Det er en så kompleks bevegelse, som har endret seg så mye over mange år. Folk bruker ordet uten å tenke over historien og implikasjonene som ligger bak. Vi trenger at folket får mer kunnskap om dette, for uten kunnskap kan man ikke gjøre seg opp en egen mening, og da finner man ikke sin egen feminisme. Jeg jobber fortsatt med å finne min måte å være feminist på.

Janice: Ja!

S 5: Opplever du at det er forskjeller mellom deg og dudes i hjemlandet ditt som stammer fra kjønnsstereotyper?

Burcu: I Tyrkia føler mange kvinner seg truet bade politisk og sosialt. For det første er vår forståelse av å føle trygghet fryktelig forskjellig fra menn. Når vi tar bussen om natten føler vi oss ikke trygge, vi føler vi må beskytte oss mot seksuell trakassering eller vold fra menn. På det politiske planet er vi målskivene for konservative politikere- selv for måten vi ler på. Altså, som kvinne blir du konstant fortalt av samfunnet at ”du må oppføre deg ordentlig”. Dette er urettferdig og uakseptabelt, og det er ingen tvil om at det påvirker hvordan kvinner tenker og ter seg.
Elisabetta: Det er mange stereotypier som fortsatt lever I Italia. For eksempel, hjemme hos flere unge par jeg kjenner er matlaging, klesvask og rengjøring fortsatt kvinneplikter, uavhengig av om begge har fulltidsjobber. Hjemmet er fortsatt en veldig kjønna arena. Mange av mine venninner blir dødsglade hvis partneren deres tørker etter oppvasken, de ser det som et kjempetegn på frigjøring- og det er latterlig.

Janice: Noen eldre folk mener fortsatt at kvinner sitt store mål i livet bør være å gifte seg, mens mannens mål er en god karriere.

Jeg har personlig fått spørsmål som ”Hvorfor må du jobbe så mye for en utdannelse og en karriere? Du bør gifte deg med en mann med en bra jobb!” eller ”Menn liker ikke kvinner som er smartere enn dem”.


TEKSTFORFATTEREN

Kari Hurum

 

Kari Hurum
Student, Conflict, Development and Governance

 

 


Før du stikker
– vil du skrive neste innlegg om likestilling og samfunn?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

 

Lett å være feminist i Osloleiligheten din!

[dropcap]I Norge har jeg alltid syns at det har vært ganske lett å være feminist. Vennegjengen min (både menn og kvinns) er som meg selverklærte fans av likestilling, og bærer merkelappen uten skam.

Jeg har aldri kjent på stigma knyttet til begrepet, og har ikke hatt noen kvaler med å ta opp feminisme i en diskusjon. Det eneste jeg har sett til latterliggjøring og motstand mot feminisme har vært i media, spesielt i den mørke kroken av samfunnet vi kaller kommentarfelt.

Spol fram til 2017/18, og flytt fokuset til England. Mer presist, universitetet i York. Her spradet jeg inn, glad, feministisk, og relativt naiv. Jeg møtte kvinns og menn fra forskjellige verdensdeler, og startet etterhvert på mitt første fag med feministisk fokus (”Women, Citizenship and Conflict”). Jaggu fikk jeg ikke smelt meg en reality-check midt på tygga.

Første overraskelsen kom da vi snakket om noe så banalt som å klippe håret og flere av jentene spurte: ”Får du lov til det av faren din?”.

Altså. Får jeg lov til å klippe håret av paps? Dette spørsmålet kom opp i flere og flere samtaler om ting jeg tar for gitt. Det er ikke viktig hva pappa syns om håret mitt, tatoveringene mine, klærne mine, meningene mine. Han har ikke noe med dette å gjøre for jeg er fritt menneske med frihet til å ta egne valg.

Jeg er fra Norge, hvor det er lett å være feminist. Jeg er hvit, ikke-religiøs kvinne i et sekulært og veldig likestilt samfunn. Jeg slipper å ta hensyn til hva en religions talspersoner sier om kvinners roller, jeg slipper å ta stilling til om jeg skal bruke spesifikke kulturelle og religiøse plagg som ofte brukes i politikken til å fremme en eller annen ideologi.

Jeg kommer fra et land hvor kvinners plass på arbeidsmarkedet er en selvfølge og hvor pappaene tar pappaperm og hvor kvinners seksualitet ikke er skam eller uttalt politikk. Mange av mine medstudenter kommer fra steder og kulturer hvor dette ikke er realiteten.

De må spørre pappaene sine om å klippe håret.

Misforstå meg rett her: dette visste jeg jo om, jeg er ikke helt tapt bak en norsk boble heller. Men det har alltid vært så abstrakt. Her blir jeg fortalt om forskjellige realiteter av kvinner som selvfølgelig tar sine liv for gitt. De er sjokkert tilbake av tingenes tilstand i Norge, og som syns det er helt sykt at jeg ikke må spørre paps om lov til alle mulige ikke-fedres-business-ting. Jeg har sittet med haka plantet på brystbeinet hver gang disse samtalene kom i gang. For meg har dette vært en selvfølge.

I tillegg til å bli fortalt om disse tingene av mine venninner, lærer jeg også om den feministiske skolen i studiet mitt. Jeg får satt det de forteller meg i kontekst. Jeg får vite at ofte i historien når man sier ”alle” så menes det kanskje ”menn”. Jeg får vite at i FNs verdenserklæring om menneskerettighetene fra 1948 skulle det i første artikkel egentlig stå ”all men are created equal”, før en indisk kvinne ved navn Hansa Jivraj Mehta sa stopp der, det er viktig at også kvinns omfattes av språket. Alle menn er skapt like du liksom.

Jeg lærer at språket vi bruker er viktig, og at språket ofte ikke inkluderer halve jordas befolkning. Og jeg lærer at kvinner veldig ofte må kjempe kampen alene, for dette er ”kvinnesaker” og dermed ikke noe menn trenger å bry seg med. Bare spør min kompis fra Iran. Han syns det er veldig interessant det som skjer med kvinnekampen i Iran disse dager, men de har ikke noe særlig med han å gjøre.

Det er lett for meg å være feminist i Osloleiligheten min. Kanskje for lett.

For det er lett å glemme at kampen for likestilling må kjempes over alt, på alle arenaer. Det er lett for meg å overse at det Norge jeg lever i i dag har blitt kjempet beinhardt for av folka som kom før meg. Jeg har nå skjønt at vi trenger å ta kampen overalt, så vi kan lære av hverandres erfaringer på tvers av grenser. Nå har jeg virkelig forstått at kvinners rettigheter (og dette er så sykt) ikke er en selvfølge i verden i dag. Jeg har skjønt at kvinner mange steder og i mange kulturer virkelig er andreklassesborgere.

Det kan ikke jeg leve med. Kan du?

 


TEKSTFORFATTEREN

 

Kari Hurum
Student, Conflict, Development and Governance

 


Før du stikker
– vil du skrive neste innlegg om likestilling og samfunn?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

Millennials setter agendaen!

Lei av å se at siste nytt på Norges største nyhetssider omhandle skilsmisser blant to D-kjendiser?  Lei av å være redd for å starte en diskusjon blant venner om tanker rundt matproduksjonen i Norge eller krigen i Syria? Og vet vi virkelig om produktene vi påfører huden vår er trygge? Du er ikke alene om disse tankene, og vi skal gjøre noe med det – sammen – her og nå.

Ikke bare vil vi at millennials skal kunne starte samtaler om verden rundt seg, både om nært og fjernt. Vi vil også at folk skal være inspirert til å handle fordi ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe.

Innsikt og samfunnsengasjement kombinert med indre velvære er oppskriften for at vi handler for positiv endring lokalt, nasjonalt og internasjonalt. 

For at vi skal kunne flyte fremover for en forbedret forståelse – for så å kunne handle så trenger vi mer enn kunnskap og innsikt om det som skjer. Samtidig må vi også ivareta vårt indre sjeleliv. Vi alle vet at indre ro og ytre ro henger sammen. Vi er ikke alle enten en rosablogger eller en aktivist som kun kjøper en ny genser hver femte år. Nettopp derfor samler vi samfunnsspørsmål og interesse for livsstil og velvære på ett og samme sted.

 

Alle har en stemme. Alle har kunnskap, innsikt eller engasjement for noe. Flere stemmer må få bidra i å sette agendaen. Flere stemmer fører til mer mangfold og flere løsninger. Derfor vil vi at nettopp du er med å setter agendaen og ytrer deg om noe du vet noe om, bryr deg om eller ønsker å lære mer om.  Verken selvtillit eller skriveferdigheter skal være stopperen for at stemmer blir hørt!

 

 

Vil du gjøre en forskjell? Skriv en tekst om noe du bryr deg om for Flyt Frem. 

Vær en insider i Flyt Frem!
Vær med å påvirke hva Flyt Frem er og gjør i Facebook gruppen vår.

Noe du lurer på? Send en mail til flytfrem@gmail.com så inkluderer vi deg i idèmyldringen og utviklingen.

Tusen takk for at du kom innom, 

Kathrine og Karoline 
Skaperne av Flyt Frem.

 

Inkludering og solidaritet: to sider av samme sak?

I 2015 begynte vestlige medier for å alvor å sette fokus på menneskers fluktruter i en verden der over 65 millioner mennesker er tvunget til å forlate sine hjemsteder. Bildene av mennesker i overfylte gummibåter i Middelhavet, tusenvis av mennesker til fots i Europa, og overfylte leire i nærområdene har gått verden over. Noe av det som gjør oss fortvilet er de europeiske landenes respons, både politisk og sosialt.

Et uønsket skille mellom «oss» og «dem»
Mange av de europeiske landene har svart med å stenge grensene for flyktningene som ønsker å søke asyl i Europa etter nokså høye ankomsttall fra våren 2015. Samtidig har mange av de innvandringskritiske partiene i deler av Europa fått økende støtte, noe som kan se ut som et svar på den økende migrasjonen fra land utenfor Europa. Måten flyktninger snakkes om av en del politikere er med på å skape et skille mellom «oss» og «dem», der flyktningene representerer noe veldig annerledes og fremmed enn hva vi er vant til. Vi ser også at stadig flere heller ikke skiller mellom innvandrere og flyktninger når det diskuteres. Et av de problematiske tingene ved dette er at det gjør det vanskelig å komme seg til Europa på en lovlig måte, og dermed undergraver deler av asylsystemet.

Vi må fortsette å vise solidaritet med medmennesker på flukt
Selv om nyhetene av og til tegner et dystert bilde av verden er det viktig at vi ikke glemmer hvorfor vi må fortsette å vise solidaritet med mennesker på flukt, og å inkludere de som kommer til Norge. Mennesker som opplever krig og konflikt skal ha mulighet til å flykte for å berge sine liv, og de er derfor avhengig av at mennesker i andre land er villige til å ta de imot.

Flere av menneskene som er kommet til Norge har bodd på asylmottak drevet av Norsk Folkehjelp før de blir bosatt i en kommune. Vi i Norsk Folkehjelp Solidaritetsungdom er opptatt av å drive inkluderingsarbeid for de som er kommet til Norge fordi vi mener det er majoriteten i et land som har det avgjørende ansvaret for å inkludere minoriteten. Flere av våre lokallag driver språkkafeer der mennesker med forskjellige bakgrunn og varierende norskkunnskaper møtes for å snakke norsk. Vi har og lag som driver folkevenn- prosjekt der målet er å skape sosiale møteplasser for nyankomne flyktninger.

Hva flyktningene selv forteller
Noe av det viktigste for oss er å la nyankomne møte hverandre, og oss frivillige, slik at menneskene som kommer faktisk blir inkludert i samfunnet. Det at vi møter mennesker gir oss muligheten til å få egne erfaringer basert på hva flyktningene selv sier og forteller. Noe av det viktigste vi lærer er at mennesker først og fremst ikke er representanter for en kategori eller menneskegruppe, men enkeltindivider som på lik linje med alle ønsker å ha verdige liv. Vi tror at hvordan mennesker snakkes om og behandles, påvirker både evnen og viljen til å inkluderes i samfunnet. Det er viktig å påpeke utfordringer, men like viktig er det å nyansere bildet der flyktningene tegnes som kun kriminelle og lykkejegere. For oss er inkludering det som skjer mellom mennesker på bakken, vi har alle et ansvar for å se hverandre som individer og ikke kategorier.

Å ha inkluderende lokalsamfunn er avgjørende for at nyankomne mennesker skal bli en del av det store fellesskapet.


TEKSTFORFATTEREN:
Philip Rynning Coker 
Leder i Norsk Folkehjelp Solidaritetsungdom
@UngOgSolidarisk


Før du stikker – vil du skrive neste innlegg om migrasjon, inkludering og integrering? Send en mail til flytfrem@gmail.com.
Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg! 

 

Gratulerer: dere er best på å få unge til å føle seg verst!

Har du noen gang sett en reklame og tenkt at du burde trent litt ekstra etter jula eller strammet opp magen før badesesongen? At du egentlig burde hatt en litt annen kropp enn den du har? At den sjokoladen var et veldig dumt valg? Det har jeg også, og jeg er nok ikke den eneste!

Det er ikke så rart at vi føler det slik. Uansett hvor vi snur oss, med nesa ned i telefonen eller blikket rettet mot bussen som kjører forbi, så ser vi de samme menneskene, ofte i seksualiserte posisjoner eller i en gammel og utdatert fremstilling av kjønnsroller.  Rundt oss er det satt en standard som sier at det er én riktig måte å se ut på for jenter, og én for gutter. Sånn vil jeg ikke ha det!

Kommersielle budskap med skremmende konsekvenser
Hver dag møter vi tusener av kommersielle budskap. Flere tusen selskap som skal selge sitt produkt til akkurat deg. Tusenvis av budskap som kan være veldig gode eller pinlig dårlige. Det er svimlende mange budskap vi møter hver dag, men det blir enda mer skremmende når man vet hva som er konsekvensene av reklamen.

Vi som er unge i dag overrumples av reklame der noen skal selge oss produkter. Det kan være alt fra sko til undertøy til parfyme eller ski. Men det finnes en skjult sannhet bak all denne reklamen. Med på kjøpet får du ikke bare et produkt. Reklamen selger også stadig dårligere selvtillit til ungdom og en ensidig forståelse av hva som er “perfekt”.

Retusjerte ensidige idealer er ikke sunne idealer 
Sannheten er at reklamebransjen hver dag presser på oss idealer. Det er få som passer inn i de utrolig smale rammene som er satt for hva som er “riktig”. Vi ser ensidige idealer som ofte er så retusjerte at det er fysisk umulig å se sånn ut. Vi ser tøffe, sterke menn som viser muskler og jenter som poserer for å bli sett på. Det er ikke rart vi blir misfornøyde med egen oppførsel og eget utseende. Når man ser noe mange nok ganger, begynner man til slutt å tro på det selv.

Skjermbilde av https://gullbarbie.no/

I en undersøkelse fra NOVA om stress og press blant ungdom kommer det frem at det er en sammenheng mellom misnøye med eget utseende og depressive symptomer blant 10.-klassinger i Oslo.

Når vi vet hvordan reklame- og mediebransjen skaper et stort kroppspress blant unge, så må vi også forstå at konsekvensene er at flere unge får dårlig psykisk helse. Vi tillater en hel bransje å tjene store penger på at ungdom føler seg dårlig. Det bør politikere og reklame- og mediebransjen skamme seg over å ikke ha stoppet tidligere.

Heldigvis er det ikke for sent å gjøre noe nå. For å få slutt på problemet med kroppspress er det flere ting som må til, men først og fremst må reklamebransjen skjerpe seg kraftig. Det er aldri greit å tjene penger på ungdoms dårlige selvbilde.  Derfor er jeg glad for at Gullbarbie eksisterer. Prisen til den reklame- eller medieaktøren som er best på å få ungdom til å føle seg verst, der unge selv stemmer frem vinneren. Vi som er unge i dag har en utrolig viktig stemme i debatten om kroppspress og derfor vil jeg ha deg med på å gi reklame- og mediebransjen en tydelig og streng beskjed om at vi ikke finner oss i deres skitne triks!

 


 TEKSTFORFATTEREN

Øystein Kolstad Kvalø


Øystein Kolstad Kvalø

Leder i Press
@Pressrbu

 


Før du stikker – vil du skrive neste innlegg om skjønnhetspress eller media?
Send en mail til flytfrem@gmail.com.
Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

 

Jeg mener alvor med miljøet!


Ta meg på alvor, da!
 Om å være ung og drittlei av å bli forsøkt oversett.

En tidlig morgen står en gjeng fra Natur og Ungdom utenfor et konferansesenter. Vi har med oss bannere og håndplakater, og roper slagord så høyt vi klarer.

Inne i lobbyen står en gråhåret gubbe i dress og titter nervøst på oss. Han diskuterer med noen andre mens de kaster blikk mot gjengen med ungdommer. Så retter han på dressen, skritter mot oss, og spør:

– Hva er det egentlig dere vil?
Hva vi vil? Er du blind eller, tenker jeg.

Du må jo både ha bodd under en stein og være tapt bak en vogn på en gang. Vi har skrevet utallige leserinnlegg, publisert rapporter, stått utenfor Storting, regjeringsmøter og konferanser i vind og blest, og noen ganger nekta å flytte oss før politiet henter oss. Vi har sittet timesvis i møter med statsråder og stortingsfolk. Vi har vært i alle landets aviser, vi har lagt oss i veien med båter i havet. Vi har hengt opp plakater og bannere i alle landets byer, og vi har sendt ørten brev til statsorgan i øst og vest.

Og nå, denne morgenen, har vi forberedt oss til sent på kveld, stått opp før hanen gol og tatt med oss banner med vårt budskap i skriftstørrelse hundreoghekkan. Vi har stått her og ropt akkurat det vi mener, klart og tydelig, i en halvtime før du kom, også mens du stod der i lobbyen og mumlet nervøst med rådgiveren din. Og så kommer du og spør om hvorfor vi er her? Og hva vi vil?

Jeg skjønner at den gråhårede mannen i dress ikke egentlig lurer på det. Han er tross alt sjef i Norsk Olje og Gass og vet godt hva vi vil, men jeg tror ikke han skjønner hva vi sier.

Kunnskapsbasert miljøengasjement kan ikke oversees.
Derfor er det ekstremt provoserende når vi blir avfeid som en gjeng småunger med fritidsproblemer. For det skjer. «Så bra at dere er engasjert, men akkurat dette har nok vi voksne litt bedre peiling på», eller «så fint at dere også vil bidra litt» er ting vi er blitt møtt med ofte. Kun fordi vi er unge.

Jeg blir rasende hver gang. Jeg tar høyere utdanning i miljøfag og jobber med miljøpolitikk hver eneste dag. Selvfølgelig vet jeg hva jeg snakker om. Hallo! Det er jo du som har gjort det her, og så er det vi som må rydde opp dritten din. Ikke kom her og fortell meg hva som er det beste for min framtid.

I Norge har oljeindustrien stadig krøpet lenger mot nord, samtidig som klimaendringene har blitt verre, og natur har blitt ødelagt i stadig høyere tempo. Norge er verdens sjuende største eksportør av klimaendringer. Vi har tjent oss rike på å selge problemene.

Etter å ha protestert mot dette i over førti år bestemte vi oss for å ta kampen til rettsalen. I 2014 ble Grunnloven oppgradert, og da staten i 2016 utdelte nye oljelisenser gjennom 23. konsesjonsrunde, saksøkte Natur og Ungdom staten.

Etter ukesvis i rettsalen fikk vi medhold på noe, men ikke alt. Derfor skal vi anke videre. Fordi klimaendringene og naturødeleggelsene haster, og fordi vi aldri gir oss.

Og de gråhåra folka i dress? Vel, det morsomste er når de faktisk ikke kan overse oss. Og det skjer like ofte som de prøver på det. Så en ting er sikkert, jeg skal aldri slutte å legge meg i veien når andre vil ødelegge min framtid. Jeg bare håper jeg ikke blir en gråhåret gubbe i dress.


TEKSTFORFATTEREN

Thor Due

 

Thor Due
Sentralstyremedlem, Natur og Ungdom
@NaturogUngdom 

 



Før du stikker – vil du skrive neste innlegg om klima og miljø?
Send en mail til flytfrem@gmail.com.
Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!