Betydningen av å bli sett

Det måtte faktisk Oprah til for å få meg til å skrive denne teksten.

Oprah laget en sak om barndomstraumer som gjestereporter i det kjente amerikanske tv-sendte nyhetsmagasinet 60 Minutes 11. mars 2018. Som voksen kvinne med barndomstraumer i bagasjen appellerte dette til meg umiddelbart. Jeg trodde det skulle handle om igjen de mørke tallene rundt barn som opplever ulike traumaer i livet og hvor dårlig statistikken var. Lite visste jeg at Oprah hadde valgt en annen innfallsvinkel og at vinklingen skulle være så enkel, men likevel så mektig.

Innslaget tok for seg ny behandlingen av barndomstraumer, hvordan traumer påvirker ett barns liv og utvikling som person videre i livet. I min egen bearbeidelsesprosess av barndomstraumer har jeg savnet forklaringer på hva det jeg har opplevd har å si for den personen jeg nå har blitt i voksen alder. Det er nok det som var mest mektig med dette innsalget i 60 Minutes.

Å bli sett kan lege sår 
Oprah tar frem viktigheten av at noen tørr å stille spørsmålet:

«hva skjedde med deg?»

Hun drar frem viktigheten av å ikke bare stille spørsmål som; «hva er galt med deg?», «hva er galt med det barnet?» eller ergrer seg fordi den personen eller barnet «ikke kan oppføre seg», eller «hvorfor har du holdningsproblemer?». 

Hva skjedde med deg? er et så enkelt spørsmål, men likevel så betydningsfullt. Det handler ikke bare om hva det spørres om: det handler om at man blir sett. Noen ser deg, noen anerkjenner deg, noen stiller deg ett omtenksomt spørsmål som ikke er dømmende. Spørsmålet har ett lys over seg som er ufattelig viktig i ett stort mørke, som traumer ofte bærer med seg i overleverens liv.

Det er med lys man kan møte mørket og det er med lys man finner veien ut. Det var det i hvert fall for min del.

Personlig har jeg hatt utallige år med selvransakelse hvor jeg har sporet de røde trådene i meg selv og møtt mørket alene. Mine traumer ble ikke anerkjent av mine nærmeste. Traumene mine ble for vanskelige for andre. Jeg var den som ble «vanskelig». Mine traumer gjorde meg til et meget sint og ukontrollert menneske i mange år.

Traumene mine tvang meg til å alltid prestere på maks selv om jeg var på null, fordi ingen skulle se hva jeg bar på. 

Igjen jeg ville holde meg i mørke. Det var alt jeg kjente til.

Måtte ta tak i det selv 
Etter år med utmattelse av å holde på i ett umenneskelig tempo for å leve i samfunnet, være normal, svelge igjen sinne, sorg, frustrasjon og ikke minst smerte sa det hele stopp. Jeg innså jeg selv måtte ta tak i dette, ellers var neste fase i livet mitt den siste.

Og det er her Oprahs reportasje og mitt liv korrelere. Oprah intervjuer ei dame som har startet ett eget familiesenter. Damen holder samtalegrupper for mødre og hun traff hodet på spikeren når hun sier til Oprah:

«Jeg kan ikke hjelpe dem før jeg kan gå tilbake og forstå hva som skjedde med dem. Det disse kvinnene selv trenger er å vite hvorfor har de har blitt den personen de er? Hvorfor befinner jeg meg i denne situasjonen?».

Dette var også spørsmål jeg selv stilte meg den dagen jeg virkelig traff veggen. Og det har vært mitt holdepunkt i møte med mitt mørke.

Så hva vil jeg med dette? For deg som kanskje har traumer og som lever i mørket: «Hva skjedde med deg?» Jeg vil med dette legge lys på ditt mørke og jeg håper du vil dele. Jeg lytter om du tillater meg. Og for dere som jobber med barn, har barn, eller bare rett og slett vil være ett enda bedre medmenneske i denne verden og lyse den mer opp er min oppfordring: Tør å vise at du ser dem som har vondt. Tørr å vær ett lys i andres mørke.

Å bli sett er noe så enkelt, men likevel så betydningsfullt.

Trenger du noen å snakke med? Her er en liste over ulike hjelpetelefoner du kan ringe.


TEKSTFORFATTER

Mildreck Salazar


Mildreck Salazar Espitia

Erfaringskonsulent og masterstudent i sammenliknende politikk

 

 


Før du stikker
– vil du skrive neste innlegg om livsstil, helse samfunn eller noe annet?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

Har mobilen tatt over livet ditt?

Har du mobilen i hånden hele tiden? Er det vanskelig å legge den fra deg?

Jeg husker tilbake til en tid hvor jeg bare lot mobilen ligge i vesken. Det er så mange år siden at jeg ikke lengre kan huske når det var, eller at mobilen faktisk ikke engang var en del av virkeligheten min. Mobilen er med på alt. Den er jo tross alt klokka mi, kameraet mitt, kartet, kontakten med verden utenfor og det er her jeg finner ut hva som skjer av events. Til tider fungerer den også som lommebok med en kjapp vipps.

Med nesen i mobilen tenkte jeg, har jeg blitt avhengig?

I et forsøk på å gjøre som Thrive Global skriver, kontroller telefonen din, ikke la den kontrollere deg tok jeg tak for å få oversikt over mobilbruken for så å kunne redusere sløsing av tid på en eller annen app. Jeg lastet ned enda en app. Det finnes mange apper kan hjelpe deg å gi litt slipp på telefonavhengigheten men mye kan du gjøre selv med noen grep.

Les også Enkle hverdagsgrep for et bedre liv.

Ta kontroll over mobilen din, ikke la den kontrollere deg.
Vil du slippe litt i det faste taket rundt mobilen din og redusere bruken din? Her er noen kjappe tips inspirert av Common Sense Media:

Reduser hva du har på første skjermen. Ha det du trenger for dine dagligdagse behov som kart, epost, kalender og kanskje kameraet på første skjerm. Det du ikke bruker så mye kan du hive lengre bak på skjerm to eller tre. Da blir du mindre fristet til å bare ta en kjapp tur innom et spill eller Twitter på vei til å sjekke kalenderen din.

Bli kvitt alt støyet. Slå av notifications for alt mulig. Ha varsler bare på fra personer. Varsler fra den ene appen etter den andre stjeler unødig oppmerksomheten iløpet av dagen. Ofte er det ikke engang en person som sender varslet. Ha heller på varsler for sms eller viktige eposter. Bli kvitt alt støyet og skru av varsler du ikke trenger.

Slett sosiale media fra mobilen din. Tenk over hvor mye tid du kanskje sløser vekk på Facebook og Instagram iløpet av en dag? Sjekk det bare når du sitter på ved en datamaskin. Om du klarer det… skru ihvertfall av varslene.

Bytt ut mobilen med vekkerklokke. Mobilen er et forstyrrende element også iløpet av natten. Det er lett å starte dagen med snoozing og rett på mobilen for å sjekke av varslene som kom i løpet av natten. Gi kroppen din heller tid på å våkne uten forstyrelser. Putt mobilen utenfor rommet ditt om natten.

Slå av alt lyset. ”Alle de fargerike appene? De er designet for å trigge belønningssystemet til hjernen din og får deg til å føle deg bra” skriver Common Sense Media. Så dersom du vil redusere mobilbruken kan det være lurt å gå på innstillinger og sku av det blå lyset ved å skru på filteret. Det er også mye bedre for øynene.

Når du møter familie eller venner legg fra deg mobilen. Ha den på lydløs. Kanskje lag til en kurv som blir satt et annet sted for tiden dere tilbringer sammen?

På kvelden: sett mobilen i kveldsmodus slik at du ikke kan nåes foruten om utvalgte telefonsamtaler på kvelden (ikke jobbtelefoner).

Noe av det skal i alle fall jeg prøve meg på nå, så får vi se hvordan det går. Hva med deg?


TEKSTFORFATTEREN

cutmypic
Kathrine Olsen Flåte
Co-grunnlegger og redaktør av Flyt Frem
@flytfrem

 



Før du stikker
– vil du skrive neste innlegg om livstil, teknologi eller samfunn?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

 

8 måter du kan «gi litt mer faen» på!

[dropcap]G[/dropcap]enerasjon prestasjon. Vi kan alltid gjøre mer. Vi kan alltid være flinkere. Vi kan alltid være en bedre venn. Ikke bare skal generasjon prestasjon være bra, vi skal være best. Vi kan alltid være en bedre student, arbeidstaker, kjæreste, datter og listen fortsetter.

Men nei, nok er nok.  Vi skal ikke være perfekte, vi skal «gi litt mer faen» som professor og lege Per Fugelli brukte å si. Livet handler om mer enn studier, jobb og prestasjon. Livet handler også om det hverdagslige, latteren med venner, fjellturen eller rusleturen gatelangs.

Uten at det instantly grammes med mobilen og lastes opp på nett.

Arbeiderparti politiker Khamshajiny Gunaratnam,  også kjent som Kamzy, har i det siste åpnet seg opp om hvordan presset på flere arenaer til slutt gjorde at kroppen sa ifra. «Jeg har innsett at jeg ikke kan være et menneske som gjør alle til lags»  sier den 29 år gamle varaordføreren i Oslo intervju med VG.

«Av og til må man stoppe opp og tenke: Hva er det som gjør meg glad? Også må vi bli flinkere til å fortelle andre at de er bra nok!»

Alt er jo så «gøy», alt er viktig, alt må gjøres. Alle rundt deg skal pleases. Ja, det er kanskje gøy, frem til prestasjon blir til depresjon som Håkon Avset skriver i NRK Ytring.

Foto: kerriann.org

Her er noen tips for hvordan du kan gi litt mer faen basert på psykologisk.no, samtaler, egne erfaringer og observasjoner : 

Hadde du det gøy i dag?
Spør deg selv dette spørsmålet istedenfor «hva oppnådde jeg i dag?»

Gjør mer av det som gir energi, mindre av det som tar energi
Finn ut hva det er som gir deg energi i hverdagen. Gjør mer av dette.
Finn ut hva det er som tar energi. Gjør mindre av dette.

Sett pris på det du får til. Stopp opp og reflekter over det du har fått til. Ta deg tid til å glede deg over det du har gjort, ikke bare hopp videre til neste oppgave med en gang. Finn tid i løpet av dagen eller uken til å sette deg ned å reflektere over positive ting som har skjedd. Skriv de gjerne ned, så kan du se tilbake på de en annen dag.

Feir dine failures.
Det er av våre feil vi kanskje lærer aller mest.

Gjør prioriteringer. Hva er viktig for deg? Jeg husker da jeg tok Bachelorsgrad tok jeg en aktiv prioritering: dersom jeg skulle være engasjert i organisasjonsarbeid måtte jeg også være fornøyd med å ikke ha de beste karakterene i alle fag. I tillegg gjorde jeg det klart for meg selv at i noen fag var ikke toppkarakterer realistisk, og heller ikke noe jeg burde prioritere.

Sett grenser. Du er viktig og det er ok å si nei. 
Lær deg å sett grenser for deg selv. Og gi deg en klapp på skulderen når du har satt grensene, og klarer å holde på den.

Ta deg en pause. Gi deg selv et pusterom til å bare være, ikke prestere. Sett av tid til deg selv hvor du gjør noe positivt for deg selv.

Reduser forventinger og krav til antall og tall. Karaktersnitt, antall kilometer sprunget, antall likes på Facebook. But really, who cares hvor mange likes du fikk på den Instagram posten egentlig? 

Si noe fint til deg selv hver dag.
Hver morgen når du står opp, eller før du legger deg på kvelden se deg selv i speilet å si tre positive ting om deg selv.

«Press pause, du er god nok» som kampanjen til Røde Kors Ungdom klang for noen år tilbake. Kanskje det er på tide å ta den frem igjen i våre egne liv?


TEKSTFORFATTEREN

 

Kathrine Olsen Flåte
Co-grunnlegger og redaktør av Flyt Frem
@flytfrem

 



Før du stikker
– vil du skrive neste innlegg om livstil eller samfunn?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!

 

 

 

 

 

Den voksende troféveggen av venner

Er også kjent som Facebook. Mye kan både sies og skrives om sosiale medier og hvordan de påvirker blant annet vennskapene våre. Det er for eksempel interessant hvordan vi snakker om sosiale medier satt opp mot “virkeligheten”. Eller skiller mellom “ekte” venner og “Facebook”-venner. Denne nye virkeligheten vi forholder oss til er litt av en balansekunst.

Jeg hadde nemlig en opplevelse som fikk meg til å tenke, på passive vennskap, som jeg tilsynelatende ønsker meg. Så, jeg var nylig på utveksling i Nairobi i Kenya. En av dagene dro noen venner og jeg på en interaktiv workshop om diskriminering og stereotyper. De andre deltakerne var tre kenyanske jenter med sterke feministiske meninger. De var så innmari kule, det de sa var kult, og deres meninger var så berettiget, det de sa utvidet perspektivene mine.

Da vi skulle gå merket jeg et sterkt ubehag av noe uoppgjort. Skuldrene senket seg fort av lettelse idet jentene sa ja, de hadde tenkt å komme tilbake den førstkommende fredagen for en utstilling. Da skjønte jeg at følelsen min var knyttet til det som holdt på å glippe mellom fingrene mine. Nemlig en videre kontakt med disse jentene som jeg nettopp hadde delt en inspirerende time med.

Vennskap på Facebook, vennskap i virkeligheten;
er det to sider av samme mynt eller hva?

Hva var det som gjorde at jeg ble redd for å miste dem? Miste noe jeg ikke en gang hadde hatt. Mest sannsynlig ville vi på det beste sagt gratulerer med dagen til hverandre, i et par år. På Facebook.  Ved siden av bursdags-varslet på Facebook burde det være en “slett vennskap” knapp, twitret en venn av meg en gang. Selv så trist det høres ut, så er det ofte da, på bursdagene jeg oppdager venner jeg ikke lenger vet hvem er. Med kun én time av “ordentlig” eller “virkelig” kontakt, hvor holdbart hadde disse nye vennskapene vært? Hvor lang tid hadde det tatt før ansikt og navn for en av oss ikke lenger bar minne om vennskapets oppstart?

Et, sikkert av flere, estimat er at gjennomsnittlig Facebook-venner er 300. Jeg er sterkt overbevist om at dette vil øke i takt med Facebook sin levetid.

Facebook er som et fiskenett vi drar med oss mens vi cruiser gjennom livet. I motsetning til et flyttelass for eksempel, som med tid og nye perioder i livet møter fysiske begrensninger, eller hensyn til tid, smak og prioriteringer er det alltid plass på vennelisten.

Med dette mener jeg ikke å sammenligne venner med fisk og å si at vennelisten har null kriterier, men heller illustrere noe. For det første vil nok gjennomsnittet øke betraktelig med nye oppvoksende generasjoner som drar med seg venner fra barndom, ungdomsskole, vgs, universitetet, reiser, jobber osv. For det andre er det en ganske lav terskel for å bli med og å forbli i nett(verk)et.

Kilde

Voksende antall Facebook-venner lik en nedstøvet trofésamling?
Til tross for en mulig bevissthet om at disse kule kenyanske feministene ville blitt en del av min voksende trofésamling av antall Facebook venner. Og, som troféer, på mange måter bare ville vært til pynt, som minne. Samtidig som at støv kunne tilsløre minnet om opphav med stor sannsynglighet.

Trofé eller fisk, jeg ville innlemme dem, men hvorfor. Det er det jeg vil vite. Det hele fikk meg til å tenke på min favoritt forfatter Alain de Botton, og hans bok om reising. Her skriver han om fotografering.

Favoritt forfatteren min forslår at når vi fotograferer og kjøper souvenirer så er det med et ønske om å eie skjønnheten, og få et eierskapsforhold til det vakre som fascinerer oss.

Jentene fascinerte meg, deres ord var skjønnhet, inspirasjonen var noe jeg vil bevare og dyrke. Alain forklarer videre hvorfor fotografering ofte ikke tilfredsstiller, og sier at tegning, eller en ord-tegning, eller rik beskrivelse vil kunne gi deg en dypere innsikt i hva du syns er vakkert, og med det gi deg en dypere tilknytning, eller det “eierskapet” du kanskje søker.

Enda en liten tanke. En gang var jeg ansvarlig for arrangeringen av et besøk fra et prosjektland. Deltakerne, som skulle delta i bistandsprosjektet kom til Norge for å fortelle om prosjektet, men fikk i tillegg en uke med Oslo-turisme, sommerleir-opplevelsen, første opplevelse med havet og IKEA-kjøttboller. En unik opplevelse, som for flere av dem var første utenlandstur. I etterkant overrasket det meg hvor mye de savnet oss her i Norge, selv noen de ikke hadde snakket særlig med. En tanke da, er at det var gjennom menneskene de kunne videreføre opplevelsene sine av turen, at den gode opplevelsen (jeg håper de hadde) nå kun levde og var manifestert i de nye relasjonene. Slik min eneste kontakt med den spennende workshopen er gjennom de menneskene som også deltok, og eventuelt bilder.

Fredagen kom forresten, vi dro på utstilling, jentene var der, men jeg snakket ikke med jentene. Se det gitt, sånn ble det, ingen nye trofeer denne gang.


TEKSTFORFATTEREN

cutmypic (1)

 

Elfi Thrane Bemelmans
Student, Kultur og Kommunikasjon Bachelor

 



Før du stikker
– vil du skrive neste innlegg om livstil, teknologi eller samfunn?  
Send en mail til flytfrem@gmail.com. Aldri skrevet og publisert før? Don´t worry vi hjelper deg!